Uke 19: Duodøgn og foreldrehelg

Hei bloggen!

Året nærmer seg slutten, og mens tårene presser bakerst i øyekroken har vi det så rått og flott som vi kan!

Uka begynte rolig, etter en heidundranes swingkveld i helga. Skolen fikk høre om Kinaklassen sin innholdsrike studietur. Her var det både fjelltur, språkundervisning og matlaging på programmet. Vi måtte også bruke dagen til å forberede et av høydepunktene for året – nemlig det mye beryktede DUODØGN.

Tirsdag var det nemlig duket for at vi late og luksusnytende lamaer skulle klare oss i skogen på egenhånd. Det var ikke like mye informasjon eller forberedelse som vi er vant til fra Loftepusen. Og han er veldig opptatt av at dette skal fortsette å være en hemmelighet for fremtidige dannelsesindivider.

Men vi kom oss jo ut i skogen, to og to. Altså – mye tid til dyptgående prat og bålkos (for de som visste å ikke legge campen i et myrområde). Kort fortalt, syklet vi oss inn og ut av skolen. Alle kom seg helskinnet gjennom, og de fleste med godt humør og alle en solnedgang rikere. Da vi kom hjem onsdag, var tiden plutselig kommet til årets aller aller siste linjetime. Dette gikk jo selvfølgelig til vasking for oss slavende peruanere, men med røkelaks (fra Ivar Aasen) og bremykt til lunsj. Eirik begynner også å bli betydelig mer emosjonell og dyptgående i sine anekdoter og må kose litt ekstra på Klang nå som den siste tiden nærmer seg.

Torsdag vasket vi rom og begynte å pakke ned livene våres her. For noen innebar dette en tårevåt siste suppetorsdag. Så turet hele skolen til Runde, fugleøya her i havgapet på Møre. Etter litt sildeinformasjon og foredrag av en ekte uforståelig vestlending, ble det lapskaus i nydelige omgivelser og uten regn. Regnet kom først når det var duket for fugletur. Alle som en, beveget vi oss opp Rundefjellet, i jakt på den berømte Lundefuglen. Vi måtte gå litt sånn passe langt, innom flere forskjellige fugler og diverse stup med Eiriks hjerte i halsen. Til slutt senket roen seg, for alle unntatt Nicolai som lo i en naiv verden. Vi måtte være stille, vi skulle nemlig få besøk. Regnet klarnet opp, og inn kom masse MASSE fugl.

Dette var noe vi peruanere ikke er vant til. Dette var ikke stein?! Det er MASSE av det og det BEVEGER på seg?! Etter god tid med mye stirring, lite snakking og et fugleshow uten like, begynte vi på retretten. Noen fløy (:)) tilbake til bussen, mens andre valgte den stupbratte ruta rundt resten av øya. Den beryktede og sagnomtalte Rundeskatten (Som ligger pent og pyntelig på museet), fant plutselig den Ekstreme Tuva liggende i en grøft. Ingen ble dessverre rike på penger denne dagen, kun rike på opplevelser og noen siste gode minner i godt vestlands vær.

Det kjipe med at vi faktisk bor på denne skolen, er at det blir jææævlig skittent overalt. Dette tør ikke Birte vise frem til foreldrene som var ventet på besøk denne helga…. Dette betyr vasking for oss…. mye vasking. Reint ble det, og foreldre begynte å rulle inn på vår lille parkeringsplass. Våre kjære rom ble sakte tømt, og bilene ble stappet fulle av alt driiitet vi har samlet opp i år. Det begynner å bli litt trist når rommene er tomme og nettene blir tilbrakt i sovepose. Heldigvis var det duket til foreldreFEST!!

Vi kledde oss festfine i bunad og dress, og pinte våre foreldre gjennom Eiriks litt-lenger-enn-planlagt foredrag. Vi prøvde å gi de et lite innblikk i dette året hvor de har sendt sine kjære små avkom ut i stupbratte fjell og et høylytt internatliv langt vekk fra hjemme. Etter dette ble det fortært en festmiddag bestående av 857 kjøttkaker. Dette sleit bunadfolket med å få ned, i tillegg var det BILDER etter dette. Det betydde at alt av belter måtte være fastspent. I sola sendt fra sørlandets kjære gud, ble vi slitne i munnvikene av smiling og røde i kinna av flaue foreldre.

Deretter beveget alle seg inn i en stappfull gymsal, og showet kunne begynne. Dette var en variert kveld. Alt fra film, dans, sang, forsøkende standup og inspirerende taler fra blant annet rektor og elevrådet. Kanskje koseligst var kroningen av neste års assistenter. Disse skal videreføre vårt kulls kakkmaddafakka-kjærlighet til neste års heldiggriser.

Vi passet på å ikke stappe i oss aaaalt for mye kake, for planen var å swinge kvelden bort. Noen foreldre var lettere å be enn andre, men Hilde Maria fikk liv i gjengen uansett.

Vi merker at det blir færre og færre kvelder vi har sammen, og det blir mer og mer tilstedeværelse i form av Trivial Pursuit og Monopol. Søndag sendte vi foreldrene hjem, så vi kunne fortsette våre brettspillende og filmtittende liv i noen dager til.

Nå kan vi ikke skrive mer, Eline er på gråten. Peisstua er i fult liv, og vi må få til litt kortspill før vår tid på Møre er over. Nå gråter snart Maja også. Takk for oss, bloggen… ikke skolen, vi har enda noen dager igjen. Og Maja sover i dyne, det føles litt bedre<3

Å Vestlandet, vi kommer til å savne deg. Plis led meg tilbake til deg. Du har kapret mitt hjerte og styrket mine lår. Ingen sted i verden som har flere stygge får.
Noen var spesielt interessert i å komme enda nærmere lundefuglen.
Når ting begynner å bli litt rart, men motet er på topp
Før sulten setter inn
Elevene fikk ikke gå så nærme kanten…
Når du er forlatt alene i skogen
Lunde på runde, ja, de som lager reir av fiskegarna og plasten din
Vi har alle blitt litt mer omgjengelige (tilbakestående?) i løpet av dette året