Peru: Lima, Cusco og Salkantay

Hei bloggen! Etter en lang juleferie møttes alle peruanerne på flyplassen i Amsterdam. Den 12 timer lange flyturen gikk overraskende bra, med masse bra filmer og mye soving. Vel fremme i Lima fikk vi stablet oss inn på et lite hostel før det ble tid for enda mer soving.

Den første dagen i Lima dro vi ned til stranda for å teste stillehavsbølgene. Det var veldig gøy og avkjølende, men vi var enige om at bølgene på Hoddevika var hakket tøffere. Noen var uheldige og fikk kortermet og kortbeinte våtdrakter, noe som resulterte i et heftig skille. (bilde av Maja og Ingeborg). Etter lunsj på hostelet dro vi på byvandring med guiden vår Ivan. Vi fikk oppleve hvordan en 5 kilometers busstur kunne ta 40 minutter, og vi fikk sett presidentboligen. Etter hvert ble det middag på forskjellige steder, før vi gikk til køys.

This image has an empty alt attribute; its file name is GPTempDownload-16-1024x768.jpg

Neste morgenen delte vi oss, noen dro på byvandring, noen slappet av, og noen surfet litt til. 17:30 startet den 22-timers bussturen vi alle hadde grudd oss til. Stemningen gikk i taket da vi fikk de hvor bra bussen var. Det var to-etasjers buss med tv-skjerm, beinstøtte og store vinduer. De fleste sov seg gjennom nesten hele turen. Vi stoppet på 4700 m.o.h, høyeste punkt på turen, og mange begynte å kjenne på høydesyken. De timene som ikke gikk til søvn ble brukt til å se på de vakre Andesfjellene.

Vi ankom Cusco rundt 4 dagen etter, og dro til hostelet vi skulle bo på. Det var lett å kjenne på høyden, uansett hva vi gjorde ble vi andpustne. Resten av dagen gikk til å se oss litt rundt i byen, og spise middag.

Neste dag ble brukt til avklimatisering og sightseeing Cusco. Vi fikk sett på noen gamle ruiner som skulle fortelle oss om inkaenes kultur. De fleste av oss slet med å se noe annet enn bare stein. Etter sighsteeing ble det full shopping på det Peruanske markedet. Det ble gjort innkjøp av peru-gensere, rumpetasker, bukser og mye mer. Stilen er på plass, for å si det sånn! Dagens beste hendelse: En modig Peruaner spurte Mali fra Rindalen om hun var fra Japan eller Korea.

Kanskje ikke asiatisk, men glad i ris. NB: dette er ikke fra turen 😉

Alle fikk litt høy puls etter at Håvard klarte å rote bort passet sitt på senga (noe vi måtte ha for å komme inn på Machupicchu). Heldigvis, etter litt intens leting, kom det til rette igjen.

Endelig skulle vi starte på Salkantay-trekkingen. Vekkerklokka stod på 04:15, og i to minibusser ble vi fraktet til Challacancha. Her begynte vi på den 5-dager lange trekkinga mot Machupicchu. Turen starta med noen få høydemetre oppover, som satte mange ut. Det var ganske uvant med den tynne lufta. 

Etter å ha spist lunsj på campstedet vårt Soraympampa, kunne man ta en valgfri tur opp til Urambamba sjøen, rundt 500 høydemeter unna campen. Dette ble en minnerik tur for de fleste. Etter fotoshoot i den flotte naturen var det en ofring av cocablader og vin til Patcamama, der vi ba om flott vær de neste dagene. Vår bønn ble ummiddelbart svar med drønnende torden, og ikke lenge etter lynte det fra alle kanter. At lynet ikke var langt unna så vi på Mathilde sitt hår, som sto rett til værs. Våre kompetente guider ville redde sitt eget skinn, og beinfløy ned fjellet. Derfor endte vi opp med vår egen redningsaksjon, og ved å gjemme oss under trær og vente tålmodig kom vi oss alle helskinnet ned. Du kan kalle oss ekstremsport om du vil 😉

Camp Soraypampa

Dag 2 av trekkingen var den tøffeste av alle. Vi våknet til Eirik sin vakre morgensang 05.00, og spiste som vanlig en næringsrik og energifull frokost bestående av loff og syltetøy. Rundt kl 06 startet vi turen opp mot det høyeste punktet på 4630 moh. Mange kjente på høyden, og Mali og Anne Marie valgte å ri muldyr opp til passet. Hodepinen meldte seg hos de fleste, og for en viss person endte det med grin.

Lykkelige satt vi på toppen, uvitende om hvor lang nedstigningen vi skulle ned var. Etter noen flere timer med gåing var det lunsj, og etter enda flere timer kom vi til nattens hvilested. Her ble vi møtt med insekter og kryp (spoiler alert: dette var bare en forsmak på hva vi skulle oppleve i jungelen).

Neste dag våknet vi til regnvær. Etter frokost pakket vi oss godt inn i regntøy, forberedt på realt Ørsta-i-oktober-vær. Hele fem minutter gikk før vi innså at regnet var over, og vi ætte ta en teknisk pause for å dynka oss i solkrem og myggspray. Så bar det videre gjennom Cloud Forest.

Etter noen timer gåing ankom vi en gård, der vi ble sittende å vente på noen minibusser som skulle plukke oss opp. Dette tok sin tid, på grunn av peruansk tidsperspektiv og et steinras som hadde gått ikke langt unna gården. På Gården av det en litt skummel hund (vi mistenker et snev av skabb) som var litt mer ivrig på oss enn vi var på den. Dette fikk spesielt Pia merke, i form av noen gule urinflekker på sekken sin. Det er nok siste gang hun setter den ved et hjørne. Vi endte opp med å møte bilene på den andre siden av raset. Da vi skulle gå over raset fikk Pia igjen merke at det ikke var hennes dag. Plutselig raste det litt mer stein i det hun passerte, men heldigvis er hun rask på tå. Bilturen ned til lunsjstedet satte hjertet i halsen på flere av oss. Veien var smal, og stupet på siden av veien bratt. Inspektør Staxrud valgte taktisk å sette seg i den bussen Pia ikke satt i. Alle kom seg ned i livet, og lunsjen ble spist i en liten landsby som var veldig kaffeinteressert. Etter lunsjen fikk vi derfor et lynkurs i kaffeproduksjon. Deretter satte vi kursen mot Santa Theresa, og et etterlengtet bad i de varme kildene. Dette var som balsam for sjela for noen slitne kropper.

Dag 4 satte vi kursen mot Aguas Calientes. Dette blir kalt Machupicchu-byen, fordi det er et fast stoppested for alle turister som skal til ruinene. Veien dit gikk langs noen togskinner. Vi fikk streng beskjed fra Eirik om å passe oss for allslags avføring langs veien, fordi det mest sannsynlig ikke bare var hundebæsj. Mesteparten av turen på rundt 3 timer var i pøsregn, og det var derfor veldig digg å komme frem til et hostell med varm dusj og wifi. Resten av dagen gikk til massasje, spising og titting. Spente la vi oss i påvente av den neste dagen, da vi endelig skulle få se de eldgamle ruinene av inkabyen Machu Picchu.

Den store dagen var endelig kommet, og kl 08 begynte turen. Den besto av en time med trappetrinn, opp 500 høydemeter. Svette og gode, etter en rask dotur, viste vi stolte frem pass og billett for å komme oss inn. Hiram, den flinke guiden vår, ga oss en detaljert omvisning på brukbart engelsk. Vi tok masse bilder, og syntes ruinene var veldig tøffe. Etter tre timer var de fleste av oss allikevel fornøyde. Problemet var at Eirik veldig gjerne ville ha et klassebilde foran Inka Bridge, som vi allerede hadde gått forbi. En ny regel om “enveiskjøring” gjennom Machu Picchu gjorde det umulig å gå tilbake. Eirik kom derfor opp med en genial plan, som gikk ut på å bruke Leo sine spanskkunnskaper til å godsnakke med vaktene, samt fremstille oss som en katolsk klasse som hadde samlet penger i flere år for å kunne oppleve ruinene. Dette funket, og vi fikk komme inn igjen, og dagens lærdom ble at “positive ting skjer med positive folk” (Eirik 2019).
Da bildet var tatt var de fleste av oss ganske mettet på inntrykk og steintitting, og vi trasket ned steinene til en sen lunsj kl 16. Kl 18.30 møtte vi opp for å ta toget i rundt en time, for vi tok buss videre til Cusco. Vi ankom rundt 22, og natten gikk til å pakke oss klare til Amazonas.

 

Plan B: betsikke vaktene dersom de ikke tror på historien vår.

Snipp snapp snute, så var første delen av peruturen 

Se vårt reisealbum fra Peru