Laxing i Paracas

Etter at store deler av klassen var blitt matforgifta i jungelen tok Eirik en sjefavgjørelse på at vi reiste direkte til Cusco og droppet en natt i cloud forest. Den 17. januar satt vi store deler av dagen på buss, rundt 12 timer, med hyppige stopp grunnet heftig diare og oppkast. Vi ankom Cusco utpå kveldingen og de fleste var veldig glad for å finne senga. Dagen etter var satt av til rehab før vi den 19. reiste til Ica klokka 17. Bussturen gikk fint for de fleste på luksuriøse Cruz Del Sur. Nå gikk turen rett inn i Ørkenen og ifølge google den vakre oasen Huacachina. Videre ble vi fordelt på to buggier, som bar preg av dårlig vedlikehold og hadde desperat behov for ettermontering av turbo. Til tross for sidrumpa motorer fikk vi et skikkelig kick takket være spenstige sjåfører som tydelig hadde god erfaring med buggykjøring.

Vi stoppet omsider på en sanddyne og fikk smurt opp brettene. Da var det tut og kjør i et vanvittig tempo, de fleste på magen etter Eirik sin skremselspropaganda om ankelbrudd. Dette var en artig opplevelse og få kan vel skryte av å ha kjørt snowboard i ørkenen. Med skjortsen, ørene, øynene og andre kroppsåpninger fulle av sand tok enkelte seg friheten til å ta en dusj for 2,50 soles i Huacachina.

Så tok vi bil og buss først til Ica og videre til Paracas. Nå var det klart for en liten ukes sydenferie og kiting som avslutning på en svært opplevelsesrik tur. Halve klassen gikk rett på sak og kjørte wakeboard i kabelbane første dag. Dette var altså et badebasseng med kabelbane over på langsida hvor vi ble dratt frem og tilbake. Kabelbanen simulerer en kite og vi øvde på å kjøre wakeboard uten å fokusere på selve kiten.

Paracas er en liten by bygd på turisme med rundt 2000 innbyggere med dårlige engelskkunnskaper. God temp og mye vind kjennetegner Paracas og gjør dette til yndet sted for kiteglade gutter og jenter. Hostelet vi bodde på hadde eget basseng og mange valgte å bruke mye av tiden sin i en solseng ved dette bassenget. Aleksander, som tidligere har vært kretsmester i soling, ønsket å slikke møje sol, men resultatene er diskuterbare.

Dag 2

Dag 2 i paracas gikk stort sett med til kiteopplæring, nå fikk andre delen av klassen prøve seg på kabelbanen, før hele klassen senere fikk prøve seg for første gang med kite. Jeg, Nicolai von Lütken som skriver i dette øyeblikk, har massevis av erfaring fra snekitemiljøet og var totalt overlegen 😉 . Denne dagen holdt vi oss til å kontrollere kiten på land, med løfter om å få prøve på vann den kommende dagen. Utenom kitingen var det mye chilling og soling. Om kvelden var det felles middag på hostelet i form av spaghetti bolognese.

Dagen derpå var alle klare for å prøve seg i vannet, med kite og brett. Etter å ha hørt på left, nooo rite, one-two one-two, tvelwe oclock, nooo not eleven på gebrokken blanding av spansk og engelsk var de fleste dritlei tørrtrening på land. Til Knut sin ergrelse startet vi med såpass små kiter at vi ikke fikk til å kjøre noe mere en 1-2 meter, før vi så sank ned i vannet. Dette fant vi senere ut av at var fordi vi skulle øve på teknikk først. Etter litt øving fikk vi lengre liner som hjalp litt. Likevel var det vanskelig å få nok kraft i kiten for oss nybegynnere. De mest vågale og pengesterke gutta og Vilde, Eline og Ingeborg prøvde seg denne dagen på paragliding. Til tross for tanken om at dette var ekstremsport var bilturen i forkant langt farligere, som føltes mer som en berg og dalbane enn bilkjøring. Paragliding i seg selv var nokså avslappende og beroligende for sjelen, med fin utsikt over sanddynene.

Frilynte Casper valgte å bruke slippers for å kjenne vinden mellom tærne og virkelig kjenne på det å være fri som fuglen. Etter en åpenbaring oppe i skyene har Casper nå meldt seg ut av den norske statskirken og ble værende igjen i Peru for å finne seg selv og en livspartner. På kvelden var det som vanlig kortspill og Knut og Kasper bestemte seg for å tenne en sigar til Maries store entusiasme.

Klokka seks på morgenen neste dag var det en gjeng med stuptrøtte tryner som karret seg av gårde til dagen store begivenhet. Dette vil si en båttur til det lokale naturreservatet  islas ballestas, hvor vi tittet på klipper fylt med måke dritt, pingviner, sjøløver og andre akvatiske dyr.

Senere var det tilbake til kitestranden for siste dag med kiting, alle klarte å stå på brettet, men ingen klarte å snu.

Siste dagen i paracas valgte enkelte luringer å pine seg opp fire om morgenen for å sykle en time for å se soloppgangen på en rød strand som ikke var rød likevel. Heldigvis var disse livsnyterne fortsatt svært fornøyd med hva de hadde fått ut av dagen, når de kom halv ni om morgenen og vekte oss andre. Resten av dagen drakk vi smoothie, åt burger og anna godis og tok livet helt med ro. De ivrigste på kititngen brukte muligheten denne dagen til å få en ekstra dag i vannet. Videre gikk bussen til Lima klokka 6 neste morgen.

I Lima delte klassen seg i to og de fleste reiste til Barranco, en bydel i Lima med mye kul tagging og fine gater. En liten gjeng reiste til stranden og surfet før en lang flytur hjem. Nå sitter vi her i Amsterdam og røyker hasj og skriver blogg.

Det var alt for denne gang. Nå er vi klare for snø!!!
-Knut og Nicolai