Uke 4 – Paracas

Heihei! 😀

Den siste uken vår i Peru tilbragte vi på “ferieparadiset”, Paracas. En kystby omringet av ørken så lang øyet kan se og uheldigvis også en rekke oljeraffinerier, som står i stor kontrast til det ellers så fine området. Vi har vært i Paracas i 5 dager, noe som for mange føltes ut som langt færre. Tanken på at vår tid i Peru snart var over var veldig fjernt og når sant skal sies så er det nok flere av oss som gjerne skulle hatt en uke til her i inkalandet. Men når vi nå vender snuta hjemover så sitter vi igjen med mange nye opplevelser, erfaringer og ikke minst minner. Masse minner som vi kan mimre over i lang tid fremover.

Turen til Paracas var ikke så lang som den tidligere “monsterturen” på ca. et døgn, men du verden som den utkonkurrerte den i komfort og generell trivsel. Bussjåføren tok oss med på en vill kjøretur på 17 timer, som førte til en jevn strøm av bilsyke peruanere på vei mot en do som stinket oppkast lang vei. Kjøringen bestod av full fart inn og ut av svinger og en god dose rykk-og-napp kjøring. Vi opplevde at flasker, sekker, poser, etc. datt ned fra hyllene overfor og skled frem og tilbake i bussens midtgang. Flere av oss var på kanten til å bli ordentlige dårlige, men vi holdt ut og var glade da vi endelig ankom Ica, og skulle bytte til en mindre buss og ikke minst, en ny sjåfør.

Vel fremme i Paracas var klokken rundt 11 om morgenen, og vi ble bedt om å få i oss en matbit før første kitepulje skulle ut i aksjon kl 12:00 i wakeboard lagunen. To puljer ble satt i gang første dagen, dvs. 8 personer som lekte seg i vannet, og testet ut balanse på brett, hvordan man skulle reise seg opp i fart, svinge og “switche” (endre hvilket ben som står foran og bak). Det var en del prøv-og-feiling på mange, men etter en del “faceplants” og en god lyskerøsking fra “bleiene” vi hadde på oss, fikk mange dreisen på det. Dette var en veldig gøy opplevelse, det var mange som storkoste seg og så skikkelig frem til å teste ut det de hadde lært nede ved kysten dagen etter. Om kvelden fikk vi servet ceviche, Perus nasjonalrett, til forrett, som er hvit fisk liggende i sitron og lime lake, servert med søtpotet og harde maiskorn. Dette falt i varierende smak hos lamaene, men hos de fleste gikk det ned. Til hovedrett ble det servert blekksprut med både ris og pommes frites som tilbehør, noe som vi har stusset mye over på denne turen.

Nå var det endelig tid for en mer avslappet dag for de slitne kroppene våre. Noen gode timer nede ved stranden med litt introduksjon og basiskunnskaper i flyving og kontroll av kitene ble dagens eneste aktivitet, ettersom resten av døgnets timer med sol ble nytt av mange ved hostellets paddleboard lagune, i vannet eller ved bassenkanten hvor vi sleika i oss all den solen vi klarte å tak i. Dette var en dag som mange koste seg veldig på, samt hostellet tjente godt på å selge både hamburguesa “Mexicana” og “Royal” til samtlige av elevene både denne og senere dager.

Dagen etter var det duket for båtguiding til Islas Ballestas, en øysamling hvor sjøløver, pingviner og fjærkre levde. Når vi ankom øyene med båt ble vi møtt av en vegg av stram og sur eim av “guano”, fuglebæsj, som blir skrapt opp fra steinmassene med en del års mellomrom. Guanoen er med på å gjøre øyen og dets omkringliggende undersjøiske området fruktbare. Underveis på sikksakk-kjøringen mellom øyene så vi underlige steinformasjoner formert som bl.a. ansikt, og en 60-70 meter lang strand full av sjøløver og hanner som ropte av full hals. Det synet som nok gjorde størst inntrykk på oss var den overveldende mengden av fugler som både fløy over, rundt og i horisonten, men som også satt på øyene og skuet nysgjerrig på den jevne strømmen av turistbåter som passerer forbi.

Tilbake på trygg grunn ble vi nok en gang sendt ut til José Luis og kompisene hans nede ved kysten for å lære oss å kite. Kitetimene denne dagen startet ikke spesielt lovende ettersom vinden ikke var sterk nok til å få de store kitene opp med. Det førte til at vi på det første kurset måtte utsette den etterlengtede “lekestunden” med omtrent en time. Når vi endelig fikk en tommel opp fra en av kite-gutta var vi kvikke på beina og fikk ting “up-and-running” i en fei. Kiting i vannet var langt vanskeligere en det en del av oss så for oss i utgangspunktet, men vi hadde et par “shining moments” hvor noen kom seg opp og ut på havet på første eller andre forsøk, men ikke hadde peiling på hvordan de skulle svinge tilbake mot land. Dette førte jo til at de kjørte på vinden lang ut fra kysten, med lykkerus og adrenalin pumpende gjennom kroppen. Da var det bare en løsning, og det var å bli plukket opp av båt, noe som nærmest ble sett på som et mål. Ble du hentet av båt, så klarte du å kjøre langt. Det partiet som ikke var på stranden og kitet, befant seg på hostellet og nøt solen så godt de kunne, med et bar bestillinger av hamburgere fra hostellets kjøkken. Middagen denne dagen var salat til forrett, med “lomo saltado” til hovedrett. Kvelden ble også brukt til å feire at Bertine ble 19 år, og hun fikk “servert” brownies av Eirik. Etter middagen dro en del av jentene ut på café for å feire bursdagen hennes.

Tidlig om morgenen dagen etter hadde vi avreise til Huacachina, en oase i ørkenen, men idyllisk som det kan høres ut, så har det dessverre blitt ødelagt av en rekke byggeprosjekt omkring vannet. Men vi dro ikke bare for å se en oase! Vi kjørte dune-buggy og fikk sandboarde ned noen virkelig store sanddyner. Med 8 personer pluss en sjåfør i hver bil, fikk vi cruiset rundt i sanden en times tid og kjente suget i magen flere ganger. Personlig så hadde jeg mitt livs glede ettersom beltet mitt var “litt” løst og derfor fikk jeg oppleve hvordan det var å være ganske så vektløs samtlige ganger før vi landet og hadde en temmelig “bumpy ride”, noe som jeg elsket! Den ene buggysjåføren var en ungutt og passasjerene hans var nokså glade for å sitte på i hans bil, ettersom han kjørte på og var gira på å ta oss med ned de drøyeste bakkene. Når vi omsider stopper mitt i hutta-heiti for å sandboarde var mange i klassen hypa som bare det for å hoppe på brettet og surfe ned sanden. Sjåførene oppfordret oss heller til å skli ned bakken liggende på magen noe som viste seg å være vesentlig mer effektivt. Farten var enorm og vi dundret langt ned bakken og stoppet i oppoverbakken på neste sanddyne. Noen knall og fall ble det, som f.eks Tobias som fikk et knallhardt møte med sanden. Til tross for litt smerter her og der, samt et ansikt fullt av sand kom smilet fort frem igjen.

Dagens kitesurfing var en heftig affære. Vinden dro godt og stranda var full av folk i ulike aldere som var langt mer erfarne enn det vi kunne klart å bli på den knappe uka vi var i Paracas. “Rastafyren” (som hoppet flere meter i både høyde og bredde) og “han kidden” (en 8-åring som herjet på grunna) var to av kiterne som imponerte oss mest når vi skuet utover kystlinjen. Flere av oss fikk vesentlig bedre resultater denne dagen, og en del klarte å svinge fram og tilbake og kontrollerte vinden med større ro enn før. Sigurd var blant dagens høydepunkt, som på død og liv skulle kite med kiten sin på “klokken 10” med håndtaket trukket stramt og tett inntil kroppen. Instruktøren hans ba han kjøre saktere men Sigurd ville kjøre fort. Stiv som en pinne, føk han av gårde langs vannet i full fart. Kveldens middag ble på en fancy restaurant som var vel verdt 5 etasjer med trapper, for her kunne vi spise omtrent hva vi ville. Maten var latterlig god og “frozen pasionfruit lemonade” ble en innertier, ettersom hver eneste som tok en liten slurk måtte bestille minst en til. Folk bestilte mat i hytt og pine, og spiste seg gode og mette.

Nå er vi hjemme igjen i kalde Norge, noe som er veldig merkelig ettersom vi nylig har vært i strålende sol og 26 varmegrader en halv klode unna. Denne studieturen til Peru har vært en minnerik opplevelse for livet. Takk for alt vi har fått vært med på de siste 3-4 ukene. Nå gleder vi oss til å komme tilbake til Ørsta og se alle på skolen igjen.

Takk for oss!

-Vetle og Michelle 🙂