Jentenes friuke

Det organiserte opplegget her i Peru sluttet fredag 23. januar, og de resterende ni dagene frem til hjemreise hadde vi fått i oppgave å planlegge selv. Alle åtte jentene landet på å dra til Máncora, en kystby med deilig tropisk klima, helt nord i landet. Småfattige backpackere som vi er, valgte vi å reise med vårt nye favorittfremkomstmiddel (nei, det var en spøk), nemlig buss! Kl 07.30 lørdag morgen var bussens egentlige avgangstid fra Paracas, men i kjent, Sør-Amerikansk Mañana, Mañana-stil, kom ikke bussen før 09.15. Skal aldri i mitt liv klage på NSB igjen! Vi sa farvell til vår kjære Jose, og den turens korteste busstur på 4-timer, til Lima, var over på et blunk

Sofie og Amalie var storfornøyde med å kjøre tuktuk
Sofie og Amalie var storfornøyde med å kjøre tuktuk

De 19 timene fra Lima til Máncora gikk også som en drøm, bokstavelig talt, for etter at bussmiddagen hadde blitt servert og et par filmer blitt ferdigsett, befant vi oss i drømmeland, helt til vi ankom Máncora kl 09 dagen etter. På busstasjonen blir vi møtt i bussdøra av solbriller og postkort som gjerne skulle vært i våre hender og ikke selgerne sine…(tenkte hvertfall de) og en flodbølge av taxiforespørsler. Til slutt måtte vi bukke under og sette oss tre-og-tre i en skrallete tuktuk med sekkene våre spent fast med en pinglete hyssingstump. Vips så var vi på Point hostel, og her tilbrakte vi vår første natt. De neste dagene ble fylt med aktiviteter av ulike slag.

Malene koser seg på The Point
Malene koser seg på The Point

 

Nesten alle jentene leide surfebrett en dag, noe som er så og si obligatorisk i surfebyen Máncora. Etter en del kaving, latter og mye vann i nesen på de fleste, sa vi oss fornøyde med dagens surfeinnsats. Til tross for dårlig surfelykke (legger all skyld på de få, men kaotiske, bølgene), hadde vi det veldig gøy!

Imellom slagene fikk vi også tid til litt velfortjent strandtid på Máncoras vakre strandlinje. En morgen da vi satt og spiste frokosten vår, bestående av verdens diggeste frukt, kom det gående ei jente som så mistenkelig norsk ut. Dette var Kaia, den første og eneste nordmannen vi møtte i Peru, som var på backpacking alene i Sør-Amerika. Hun hadde kommet med bussen til Máncora tidlig om morgenen, og hadde en hel dag å slå i hjel, før hun skulle videre med buss om kvelden. Vi endte opp med å være med Kaia hele denne dagen, og vi var alle superfornøyde med å ha fått en ny jente i gjengen, om det så bare var for en dag. Etter en sen middag sa vi farvel til vår nye venn, og hun busset videre på reisen sin.

Kaia og Agnete vandrer langs stranden i Máncora
Kaia og Agnete vandrer langs stranden i Máncora

En annen dag booket alle åtte jentene dagstur til Los Manglares. Pruting har blitt en ny favorittaktivitet, og det begynner å gå sport i hvem som kan få både middagsmat, krimskrams og liknende billigst. Derfor delte vi oss inn i tre grupper, og satte en deadline på 15 minutter for å finne det beste tilbudet på dagsturen. Rutinerte prutere som vi har blitt fikk vi prisen kraftig ned etter flere runder med harde forhandlinger fra Frk. Haslum, oversatt av frk. Lindstad, spansktolken aka. Argentineren vår. Tilbudet endte på 90 soles (litt over 200 norske kroner) på dagstur + svømming med gigaskilpadder.

Frk. Haslum og Frk. Lindstad gjør seg klar til pruting med en is
Frk. Haslum og Frk. Lindstad gjør seg klar til pruting med en is

Vi møtte opp kl 09 for å fraktes med turistbyråets fellesbuss til turdestinasjonen. Mañana, Mañana, og bussen kom ikke før 45 minutter senere. Her møtte vi på dagens første overraskelse, nemlig at bussturen tok to og en halv time! Da er det bra at vi har blitt såpass bussvante, men da vi var fremme i fiskerlandsbyen hvor turen startet, var det flere småsure gringo-jenter som ramlet ut av bussen. I små båter ble vi fraktet ut i en elv som liknet mer på halvgammel sjokolademelk enn det klarblåe vannet vi hadde blitt lovet på bildene. I elven var det masse søppel å se, men ikke en eneste krokodille, slik vi hadde forventet. Krokodillene bodde på “krokodilleøya”, som sild i tønne i små inngjeringer, og antalle krokodiller var ca like mange som antall slitsomme inkakola-selgere. Altså sykt mange.

Krokodillene å som sild i tønne
Krokodillene å som sild i tønne

Videre ble vi stuet i båtene igjen, og kjørt tilbake til fiskerlandsbyen Her var det innlagt lunsjpause (fikk oss mat og drikke til 10 soles! Score!), og etter dette skulle vi tilbake i bussen, og vannscooterkjøringen vi ble lovet kunne vi visst bare se langt etter. Et stopp på tilbakeveien var gjørmebad, hvor reklamebildet og virkelig stemte like godt overens som reklamebildene gjør med burgerne på McD, og vi nøyde oss med å dyppe tærne i gjørmen. (very good medical fordeler) Siste stopp før vi omsider var tilbake i Máncora, 3 timer senere enn planlagt, var en strand hvor vi fikk tid til å beundre den vakre solnedgangen. Alt i alt var vi enige i at hadde vi visst hva for en turistifisert og skitten tur dette var, hadde vi ikke gjort det om vi fikk betalt for det engang. Å støtte de som stuer de stakkars krokodillene sammen på den måten var absolutt ikke noe vi var fornøyde med. Likevel har vi lært noe av denne dagen også, og man kan ikke alltid forvente å få det man tror, og det beste man kan gjøre er å smile, gjøre det beste ut av situasjonen, og heller bare le av hvor latterlig reiselederen ser ut med roperten sin.

Dagen endte godt med solnedgang på stranden
Dagen endte godt med solnedgang på stranden

Skillpaddesvømmingen dagen etter var derimot mye mer vellykket. Vi ble busset ut til en molo, hvor vi fikk både dykkemaske, snorkel og redningsvest (smart for oss landkrabber i store bølger). Det var hverken krystallklart vann eller korallrev, slik som på bildet, men det skittenbrune vannet gjorde bare det hele 10 ganger mer spennende og nervepirrende. I det ene øyeblikket så man ikke annet enn brunt sjøvann, og i det neste stakk et digert skilpaddehodet opp fra vannet, 20 cm fra nesetippene våre.

En fornøyd danske med en død sjøhest
En fornøyd danske med en død sjøhest

Skilpaddene hadde skall på opptil 1 meter i diameter, og drar helt fra Galapagos-øyene til Máncora for å legge egg.

Agnete, Sofie og Susanne prøver skilpaddeskall
Agnete, Sofie og Susanne prøver skilpaddeskall

Fredag ettermiddag sa vi oss ferdig med Máncora, og satte oss på bussen for å reise de 19 timene tilbake til Lima. Piece of cake! Bortsett fra stakkars Malene som ble ganske så dårlig, og tilbrakte store deler av bussturen over doskålen.

De siste dagene i Lima ble utnyttet på forskjellige måter. Ingrid og Agnete, kroniske morgenfugler, var oppe før klokken slo syv begge dagene, og listet seg ut av backpackerhostellet, uten å tråkke på de 15 backpackerene som lå strødd utover stuegulvet, for å få mest mulig ut av dagen. På turen vår kom vi over et svært eksklusivt kjøpesenter, kalt Larcomar. Vi var så tidlig ute at butikkene ikke hadde åpnet enda, så vi måtte nøye oss med vindusshopping, til stor begeistring til lommebøkene våre. Og i midt på dette øde kjøpesenteret så vi plutselig et kjent ansikt; Kaia! Hva er sjansen for å møte henne igjen her, i en by med ni millioner innbyggere? Det var uansett veldig koselig å se henne igjen, og vi rakk å slå av en prat og en kaffe før vi fartet videre.

Ingrid og Kaia på starbucks på Larcomar
Ingrid og Kaia på starbucks på Larcomar

Vi jogget langs strandpromenaden i eksklusive Miraflores, hvor vi ble ønsket velkommen av parkvakter og menget oss med de mange velstående mosjonistene i området. Søndag er tydeligvis den store mosjonsdagen her i Miraflores, for omkring i parkene var det eldretrim, yoga og merkelige treningsapparater i full sving. Hovedgaten i Miraflores var avstengt, slik at folk kunne leie sykler, rulleskøyter, spille volleyball, delta på spinningtime, nyte gratis Gatorade og slenge seg med på zumba midt i gaten. Sistnevnte var noe Agnete og Ingrid (Agni og Sølvi) ikke klare å motstå, og halvkvalte av latter stod vi midt i en flokk Peruanere av alle aldre og kjønn, og ristet løs på legemet.

Peruanerene shaker løs
Peruanerene shaker løs

En dag tok Sofie, Susanne, Ida, Agnete, Amalie og Ingrid seg en tur inn til Centro de Lima, for å få med seg litt obligatorisk sightseeing, imens Anna og Malene lå syke igjen på hostellet. Vi tok buss i en halvtime, for 1.20 soles, fordi vi har blitt så sykt glade i å ta buss. Vi fulgte en anbefalt rute fra Lonely Planet-guiden, og fikk med oss både kirker, handlegater, imponerende og gamle bygninger, Plaza San Martin og Plaza Major.

Jentene koser seg i en park i Lima
Jentene koser seg i en park i Lima

Vi var så heldige at akkurat i dag var det et digert karneval i denne bydelen, og tusenvis av mennesker deltok i en eviglang parade av dansende gutter og jenter i den Peruanske versjonen av bunad. Til tross for at så mange hadde kledd seg i flotte og fargerike drakter, var det vi seks, bleke (i Peruaner-skala), delvis høye og delvis blonde, jentene som ble hovedattraksjonen. Minst 30 bildet ble tatt av oss den dagen, poserende sammen med små peruanere. På slutten av ruten endte vi opp i Chinatown, hvor vi fikk oss deilig kinamat, eller Chifa, en miks av peruansk og kinesisk.

Karnevallsdans i Lima
Karnevallsdans i Lima

I Miraflores fantes det også et sjokolademuseum, og sjokoladeelskere som vi er, måtte vi såklart innom der.

Sofie og Susanne på sjokolademuseet
Sofie og Susanne på sjokolademuseet

Ingrid og Agnete gikk dit den siste dagen før avreise, for å snylte litt mer på smaksprøvene, men denne gangen fikk vi ikke gå rundt ubemerket. En dame kom bort og spurte oss på Spansk (takk Gud for at Agnete var der!) om vi ville være med på ett eller annet, som startet om 20 min. Det var ”si, gratis, si”, så vi takket pent ja. Etter 20 minutter, som varte i en drøy time, dukket det opp en mann med et digert TV-kamera, og det begynte å demre for oss hva vi hadde takket ja for. Museet hadde en eller annen form for jubileum, og vi to skulle leke blonde søte jenter som var med på en sjokoladeworkshop på museet, og knuste kakobønner, lagde sjokolade, passet på å si ”ooh! Me gusta!” og ”muy rico!” ”wooow!” når vi følte det passet seg, for innspillingen skjedde såklart på spansk. Da vi var ferdige, etter enda en drøy time, fikk vi en pose sjokolade hver som takk for bryet (vi fikk spise sjokolade, slikke sjokoladebollen og drikke kako! Ikke noe bry!).

Agnete klar for TV-opptak
Agnete klar for TV-opptak

Alle jentene møttes så på hostellet for avreise til flyplassen. Etter litt forhandlinger med flere taxisjåfører, kom vi oss alle trygt frem, og møtte resten av klassen i innsjekkingskøen.

Sør-Amerikajentene har kost seg på tur!
Sør-Amerikajentene har kost seg på tur!

Takk for en fantastisk flott uke!