Guttas friuke!

Etter uker med noen av de beste opplevelsene, utfordringene, utsikter og mer, var det vanskelig å finne noe som kunne overgå dette. Mens jentene satt seg på 18 timers buss til Mancora, hoppet Leif, Andre og Simen på buss til storbyen Lima, etterfulgt av resten av gjengen dagen etterpå. Turen var bare fire timer, noe som skulle være “piece of cake” for oss som to ganger satt på 20+ timers buss, men allikevel føltes det som fire alt for lange timer…  Vi kom oss omsider til Lima, og “spice-boys*” booka inn på hostellet “Casa del Mochilero”. Det var bare en dobbelseng igjen, men vi sa rett ut at det ikke ville bli ett problem ettersom vi har ligget i “skje” i øst og vest de siste ukene. Så da var sengeplass for første natten fiksa! Vi spurte damen, som styrer “showet” på dette lille overfylte hostellet, om det er noe vi burde sjekke ut denne fredagskvelden, hun svarte “Larcomar”. Så vi hoppet i en taxi og kjørte bort i uvitenhet om hva som ventet oss. Larcomar er ett kjøpesenter som ligger langs klippene på kystsiden av Lima. Dette skulle senere bli ett godt besøkt kjøpesenter. Vi ble sluppet av taxien uten å forstå hvor vi var, det var jo ikke noe kjøpesenter her, tenkte vi.. Vi fant omsider veien til trappene ned til dette fantastiske stedet. Plutselig fikk vi øye på en bowlinghall, og tenkte, hvorfor ikke? Etter ett par timer med rennekast, spares og strikes tok vi kvelden, i morgen skulle vi møte opp med de andre gutta.

André trodde han hadde skills, men han tok feil
André trodde han hadde skills, men han tok feil

 

Larkomar
Hostellet var stappfullt og så mange mennesker fordelt på 2 bad er ingen suksess, så imens resten av gutta var på vei til Lima, fant vi oss ett OK hotell som vi leide for de tre neste dagene.. Alle gutta møttes senere på dagen, på Larkomar.

Nike, Adidas, Converse, Quiksilver var blant mange butikker som var interessante for oss, og shoppingen begynte der. Vi gikk rundt omkring, litt felles og litt for oss selv. Nike-butikken tjente i alle fall på oss nordmenn som ville ha fotball drakter og deilig treningstøy.. Dagen gikk fort og vi forberedte oss på morgen dagens surfing!

Vi fant fort ut at hotellet vårt lå 400-500 meter fra hostellet hvor resten av gutta lå, så etter frokost gikk vi ned for å vekke dem. Litt etter litt kom det liv i gjengen, og vi ruslet ned mot stranden for å starte surfingen. Ettersom vi fra hotellet hadde spist frokost, stoppet resten på en liten restaurant. Andre og Leif gikk nedover for å finne det rette stedet.. men endte opp med å gå langs hele stranden på jakt etter sandstrand (istedet for steinstrand).. men det var en “No go” på den fronten…

Av 10-15 surfe boder, valgte vi en som virket veldig okei. Så ventet vi på resten av gjengen. Prisen var 20 Soles per time (50 norske kroner), en veldig overkommelig pris. Etter en liten introduksjon på hvordan vi skulle reise oss på brettet, kom vi oss ut i vannet og padlet oss utover. Det var delte meninger om surfingen, Andre, Trygve og jeg var skikkelig gira på å gjøre dette igjen! Larkomar ble igjen stedet hvor lunchen tok affære, club sandwich i peru er magisk!

I <3 Club sandwich

 

Dagen idag viste seg å være ganske spesiell. Vi hadde avtalt lunch med José. Vi ble sluppet inn av hans hushjelp, og da han endelig kom inn i rommet, kikket han oppgitt på oss. “I said pants!” sa han, forsatt oppgitt, mens vi begynte å le. Vi satt med slippers, badeshorts og fotballtrøyer/singleter. Magnus J.B var den eneste som så litt skikkelig ut! Han skulle nemlig ta oss med til det han kalte “My club“. José forklarte taxiene hvor de skulle, etter 5-10 minutter med kjøring kom vi til en stor lukket port. Her måtte vi gjennom en slags kontroll for å komme inn på det lukkete området. Dette stedet var det fineste og ikke minst dyreste stedet i Lima. José fortalte oss at det kostet 100 000 US Dollars for å få adgang her. Her var det egen strand (SANDSTRAND!!), badebasseng, butikker og kafeer/restauranter. Vi spiste lunch og Jesper og jeg benyttet oss muligheten av en frisørtime til 13 Soles.

En liten del av Josés club

 

IMG_0646

 

Så var det duket for en siesta og litt avslapping før middag. Etter middag avsluttet vi dagen på Atlantic City Casino. Trygve vant en pen liten sum, mens vi andre gikk så og si ut med like mye penger som vi kom med..

 

Gambling gutta

 

I dag var planen å dra tilbake til Paracas og med José’s hjelpsomme personlighet fikk vi bo i hans villa i tre dager for en liten sum. Vi kom oss til buss stasjonen trygt og godt. Ett par timer inn i bussturen stoppet bussen opp, og alt vi så var to sorte røykskyer langt fremme i horisonten. Vi tenkte umiddelbart bil kollisjon, men fant fort ut at dette var protester. Protestantene hadde to hauger med bildekk som de satt fyr på, og stanset all trafikk. Etter en time eller to kom endelig noen politi biler å jaget alle vekk slik at trafikken kunne forsette. Vi kom oss til buss stasjonen i Paracas, der ble vi plukket opp av kanskje tidenes mest “shady” minibuss. Det var en liten sky av fluer inni og skyvedøren gikk opp av seg selv flere ganger under turen. Mot alle odds ble vi ikke bortført og drept, og kom oss trygt til villaen.

De frie aktivitetsdagene i Paracas ble nok kanskje litt uproduktive for vår del, Jesper og Vebjørn var de eneste som forsatte med kiting. Vi andre ble litt satt ut av prisen kanskje, det ble ganske dyrt med 40 USD per time, (320NOK).

Dagene ble i praksis brukt på avslapping ved poolen og litt vandring inn til byen, pluss middag på Hiltonhotellet, ved siden av villaen.

Planen for neste dag var å komme seg til Ica og den verdenskjente oasen Huacachina.

Altså hoppet på en buss neste morgen, som tok en times tid til storbyen Ica, med 1 million innbyggere omringet av ørken. 5 minutter utenfor denne storbyen ligger Huacachina, som kan tilby dunebuggy og sandboarding. Når vi skulle bestille ble vi spurt “You want a pussy driver, or a crazy driver?” Svaret var enkelt. Vi hadde prøvd dunebuggy i Paracas en uke tidligere, men disse bilene var av en annen klasse. Både bilene og sanddynene. Etter litt kluss med bytting av biler begynte turen. Det var mange ganger hvor vi var sikker på at bilen skulle tippe. Det var ganske så mye mer ekstremt og fikk dunebuggyen i Paracas til å se ut som en tivoliattraksjon for småunger… Ellers hadde verken Ica eller Huacachina noe særlig annet å tilby, så vi satt oss på bussen tilbake til Paracas. Vi tok turen til butikken å handlet grillmat. Vi koste oss og grillet til langt ut på kvelden.

Da var det duket for å reise tilbake til Lima. Men denne gangen hadde vi med oss alt av bagasje. Vi kjøpte en siste club sandwich fra Hilton hotellet, som vi tok med på bussen til Lima. Nok en fire timers busstur unnagjort og vi leide oss nok en gang inn på Casa del Mochilero, denne gangen ble alle utenom Andre og Simen liggende på takterrassen. Ikke helt ideelt med storby som bakgrunnsmusikk når man prøver å sove, men det gikk greit etterhvert.

Club Sandwich fra Hilton hotellet! <3 <3 for aldri nok
Club Sandwich fra Hilton hotellet!

 

Det ble nok engang bare med denne ene natten på Casa del Mochilero. Vi fant oss ett litt dyrere hostell, men veldig mye bedre. Så vi booket våre to siste netter i Lima der. HosteLima var navnet, og her var det mer plass, biljard bord, tv (med playstation) og en kiosk i selve hostellet. Veldig deilig. Alle gutta sov sammen på ett åtte manns rom. Det ble en lang byvandring på André og meg, vi gikk til noen gigantiske kjøpesenter, som hadde absolutt alt du kunne trenge. Så ble det ett par ekstra turer på Larkomar. Noen stakk på kino så vi spiste middag hver for oss.

Siste dagen i vår friuke startet vi med mer surfing! Utrolig gøy og anbefales til de høyeste grader! Vi surfet i ett par timer før vi gikk opp mot en sportscafé, The Corner, som viste engelsk fotball! Takk gud for det!

... bra filter....
… bra filter….

Vi spiste lunch der og slappet godt av.  Så var det tilbake til hostellet, slappet av. Senere skulle noen av oss ta en liten “tattis (!). Simen, André og jeg tok en tattis av en lama! 🙂 Gjorde vondt som bare fyttikatta….

André gleder!
André gleder!

 

Jeg tror jeg kan si at dette er den sykeste turen noen av oss noen gang har vært på. Inntrykkene strømmet på gjennom hele måneden vi var i Peru. Vi fikk se de fattigste av de fattigste og de rikeste av de rikeste. Opplegget er bare til å skryte av! Samholdet mellom gutta ble i alle fall bedre og sterkere enn før og nå gleder vi oss til å begynne på skolen igjen (selv om en liten vinterferie vil bli VELDIG deilig!) 😉

– Leif