Welcome to the jungel!!!!

Tirsdag morgen 6 februar, kl. 05:00 var alle elever spent opp, og ferdigpakka for regnskog.

Transporten var estimert til å vare i 10 timer (inkludert frokoststopp i byen Ninamarca, en kjapp titt på en preInkagravplass på 3800moh, pitstop i Paucartambo og sykling nedover Cloud Forest i 3 timer), før vi skulle kunne tre ut i Manu National Reserve Park, i dypet av Amazonas.

Veien var nok en gang temmelig kronglete. Denne gangen med veldig brå stigning fra Cusco på 3400moh., opp til det høyereliggende fjellplatået over tregrensa i Andesfjellene: Altiplano 4000moh., for så å kjøre ned fra Altiplano med tilsvarende mye svinger til Amazonasplatået på rundt 1000moh. Fra veien og ned til dalbunnene var det brutalt bratt, dårlig veisikring og ingen ønsket at bussen skulle kjøre utfor. Utsikten derimot kunne man faktisk ikke klage over:

20150116_175026
Utsikt mot Mt. Salkantay, 6271moh.

 

I Ninamarca spiste vi toast med eggeomelett og en deilig appelsinjuice, før klokka var slagen 0700..

Videre førte vegen oss ut langs ryggene på Altiplano, til en gravplass på 3800moh. ,  der det var begravet viktige personer som levde ca. 1000 år siden før Inkaene, (preInka). Det var ganske tungt å puste da vi bevegde oss, ettersom luften er tynn så høgt oppe.

André ved preInkamaoseleumet 3800 m.o.h
André ved preInkamaoseleumet 3800 m.o.h

Videre rulla vi ned til den idylliske fjelllandsbyen Paucartambo, hvor vegen og byen krysser en av de lengste tilsførselselvene til Amazonas. Carlos, vår eplekjekke guide oppkledd i meget kul bandana og jungeluniform, gav oss en eviglang innføring om byen i steikende sol.

 

Landsbyen Paucartambo
Landsbyen Paucartambo

Vegen videre gikk ut over siste fjellryggen, ned til inngangen ved Manu nasjonalpark.

Carlos  viser oss kart over Manu Nasjonalpark, ved inngangen til Amazonas.
Vår guide Carlos viser oss kart over Manu Nasjonalpark, ved inngangen til Amazonas.

 

 

Amazonas brer seg utover under oss.
Amazonas brer seg utover under oss.

 

 

Geografisk sett er landskapet ekstremt klart avgrensa, hvor det en meter er Altiplano uten vegetasjon, en meter lengre nede er Amazonas i vill utfoldelse med Cloud Forest som brer seg ut i form av ugjennomtrengelig jungel.

Fra inngangen til Manu på toppen av åsryggen, skulle vi sykle nedover Cloud Forest og inn i Amazonas. Totalt nærmere 3000 høgdemetere. En helt spesiell sykkeltur, som kun et fåtall har gjort før oss. Vi ble fortalt at færre enn 100 stykker hadde gjort denne nedstigninga ridende på metallhester før oss. Dette virka sannsynlig, all den tid møtende banankonvoier stoppa opp og tok bilder av oss, som eksotiske vesener!

Vi startet med halvdårlig vær, som i opplev kulde pga. den høge luftfuktigheten og striregn, som gav kvite knoker og kalde lem. Jo lavere ned vi kom, jo varmere og fuktigere ble det. Halvveis nede stoppa vi for å spise lunsj ved et fossefall som kryssa vegen, samt glo på de første abekaddene som hang etter halen i lianer, + le oss ihjel av de gjennomskitne andleta på 17 stk rakkerunger.

Malene og Anna rene og pene
Malene og Anna, meget rene og pene.

Tro oss, folk så ut som de hadde jordas diarè ut av alle hodest kroppsåpninger.

 

Dirty Oppland.
Dirty Oppland.
De skidne pikene Anna og Amalie + Rudolf.
Anna, Jesper og Amalie noget skidne..

Til lunch fikk vi servert en fet tallerken med kyllinglår, potet og grønnsaker. Sykt digg. Etter å spist oss mette satt vi oss på sykkelen, og kjørte videre i en times tid før vi stoppet og skiftet klær, og spylte oss halvreine i en foss. André, Simen og Leif insisterte på å ikke bare skylle seg, men ta en real dusj med shampo, balsam og fuktighetskrem. Spice boys ikke uten grunn..

Spyling av rakkerunger

Bussen ble jævlig klam fordi alle var våte og varme. Vi rulla videre i buss i nok en time, før vi ankom den første lodgen (hytteresidens) nær landsbyen Pilcopta.

Trygve holder foredrag om geografi i Pilcopata.
Trygve holder foredrag om geografi i Pilcopata.

Første synet som slo oss var to grønne arapapegøyer. De var temmelig tamme og det skulle ikke så mye til for å få dem til å kravle over fra treet til armen vår.

En forskrekket Ida og arapapegøyen.
En forskrekket Ida og arapapegøyen.

 

Møremannskapet ble så delt inn i tomannsrom.

Mens vi ventet på mat tok vi alle sammen en tur ned til landsbyen, som bestod av en gjørmete hovedgate, med mange små kiosker på rekke rad, med samme innhold i hver sjappe.  De ansatte i hver sjappe satt rett ut med beina på plastborda, og så på sine små boks tv’er. Rart at de kan drive butikk på denne måten!

 

Sjappe
Sjappe

Mørket falt fort og vi fikk en litt ekkel beskjed av reiseguiden vår Frank, som på sin karakteristiske tyskengelske aksent sa: “Watch out for all Ze dangerouZ and poiZenouZ ZnakeZ guyZ, yeah! We Zee uZ in Ze Lodge!”. Vi brukte telefonene våre til å lyse opp stien fra Pilcopata til lodgen, hvor vi sakte og rolig gikk opp, noen mer redde enn andre..

Oppe i lodgen fant Magnus J.B en ny bestevenn. En nattesverm på størrelse med en håndflate, som hadde kommet seg inn på rommet. Magnus insisterte på å la den bli i rommet, noe Trygve ikke gikk med på. Altså måtte Magnus gi slipp på sin nyerverva venn og slippe vesenet som fort kan være en bot fly(!) ut i det fri.

Magnus J.B og hans nye BFF (nattsvermer)
Magnus J.B og hans nye BFF (nattsvermer)

Middagen ble omsider klar, og det var utrolig hva de fikk til på det lille kjøkkenet med minimalistisk antall redskaper tilgjengelig: Nok en gang 3 retter, med suppe til forrett, og kake til dessert.

Etter middagen ble det en tidlig kveld, vi hadde tross alt rulla langt og lenge, med både buss og sykkel.

Neste morgen sto vi opp kl. halv seks for å spise frokost, samt pakke sammen sakene og hoppe i bussen til havnebyen(!) Atalaya ved munningen av elva Rio Alte de Dios, hvor vi skulle vi ta båt 2-3 timer til Hot Spring.

Nok ein busstur.
Nok ein busstur.

Havneby(!) fordi Atalaya er om lag 4000km fra havet, og fordi bilvegen slutter her. Etter dette stedet er det fortsatt regnskog i omlag 2000km østover, til tross for intens gullgravervirksomet, oljeutvinning og kokainframstilling som alle dreper regnskogen. Men altså ikke mer veg, før på brasiliansk territorium.

Utsiktspunkt over Amazonas, før Atalaya.
Utsiktspunkt over Amazonas, før Atalaya.

 

Uansett, Hot Springs var ikke som vi trodde en koselig lodge, men en varme kilde som var sjukt digg å bade i. Til tross for at det stinket sump&prump var det som sagt smuuuuud! Vannet kom fra en sovende vulkan lenger oppi høyden. De varme kildene har sammenheng med alle jordskjelvene som Peru blir utsatt for, ettersom Peru ligger over flere kontinetalplater som flyttes mot og fra hverandre. Disse forflytningene er grunnlaget for Andesfjellene, jordskjelv og varme kilder (spansk: Aguas Calientes) som er finnes over hele Peru, og gir grunnlag for 3000 jordskjelv årlig.

På veg mot varme kilder.
På veg mot varme kilder.

Etterpå lunsj gjorde vi en liten spasertur fra den varme kilden, og inn i jungelen hvor vi fant paradis: Et sirkulært fossefall hvor vi kunne hoppe utfor den tre meter høy fossen og bade i elvekulpen under, omtrent som kulpen i Fantomet..

Bading i oase i Amazonas.

Tilbake på elven tok båtturen nedstrøms 40 min inntil vi ankom lodgen der vi skulle sove i to netter.

Trygve i båt på floden.
Trygve i båt på floden.

 

Lodgen var nybygd midt i ville jungelen. Det må ha vært en forferdelig slit å bygge opp en slik lodge, uten vegforbindelse, uten strøm og med tjukk ugjennomtrengeli jungel på alle kanter, som først må ryddes bort, før første plankene kan spikres sammen.

Vi spiste nok en runde digg mat i 3 omganger, for Jon Blund innhenta oss i 22-tiden.

Adventuraelevene var grytidlig oppe, kvart på fem som avtalt kvelden før. Peruansk tid er relativ, så frokosten ble forsinket til halv 6. Omsider kom maten på bordet, i form av pannekaker og mangopai. Veldig godt, og veldig søtt for tarmen.

Vi hoppet i støvlene våre og traska avgårde. Klassen ble delt i to grupper slik at vi lettere kunne motta info og kule fakta om forskjellige type planter, orangutanger, abekadder,krokofanter osv. Vi slengte oss i lianer og hadde ett lite pitstop, der enda mer frukt drikke ble presset ned i tarmen.

Så var det offroad! Stien forsvant og vi gikk i den ville naturen. Vi stoppet nok engang, fordi våre guider Abel og Carlos på død og liv skulle hogge ned ett gedigent palmetre, som naturlig nok tok lang tid. De brukte sløve macheter, på en stamme som var omlag en meter i omkrets.. I tillegg var palmetreet knallhardt, som å hogge i stein. Denne prosessen tok minst tre kvarter, og dedikerte elever koste seg glugg:

Bokormene plukker seg i nesa, mens guidene hogger ned mattrær til oss.

 

Treet falt, og selvfølgelig datt det ned i ett vepsebol.. Grunnen til at guidene hogg ned dette treet, var at i treets «hjerte» lå det noe som minnet om ostnad. Ett hvit og mykt gummilignende stoff, som kunne spises rått eller kokes med krydder og andre deilige greier. Vi traska tilbake til lodgen med palmetrebiten, spiste palmeostnaden og hadde en siesta i 2 timer:

Kjernen fra palmetreet vi fikk til lunsj.
Kjernen fra palmetreet vi fikk til lunsj.

Været var strålende og mange av oss tok stoler ut i solen for å steke, mens vi skrev dagbok og knadde hverandre på tarmen.

“Etter siesta er det ny ekspedisjon” (Peruansk/Sunnmørsk ordtak). Målet var ei litta elv som vi kunne bade i, sammen med små krokodiller og pirayaer. Turen bort tok ca. en time, gjennom en liten gjørmelandsby, busker og kratt.

Ettersom det er regntid i Amazonas var elven mer grumsete enn vanlig, men det stoppet oss ikke for å hoppe uti. Strømmen i elven var greit sterk, grunnet en sving i elveleiet der vi holdt til. Vi hoppet fra noen steiner, jakta krokofanter og koste oss.

Elevene vandrer bortover elven på vei til badespotten
Elevene vandrer bortover elven på vei til badespotten

Etter noen timer peip det på ny i vommene våre, så løp tilbake til lodgen,nok en gang for å fores. Maten var som vanlig veldig god, og det var mye å velge i, blant anna halvstekt ku og fritert pygme.

Etter nok en siesta, tok vi fatt på dagens tredje ekspedisjon. Vi skulle forbi elven hvor vi badet, og dypere inn i jungelen. Målet var å finne den beryktede bushmasterslangen, Sør-Amerikas mest giftige slange. Vi gikk og vi gikk, men så ikke annet enn giftige planter. Det mørknet kjapt og vi måtte frem med hodelyktene våre. Det var intenst og spennende. Utrolig nok fant vi ingen bushmaster, men derimot en fantastisk stjernehimmel.

Etter ett par timer på utkikk kunne vi velge å gå tilbake til lodgen, eller bli med Abel å lyse etter kuer. Vi ble overrasket over kuekspedisjonen førte oss til nøyaktig samme sted som vi tidligere hadde badet. Her skulle det altså være kuer, men igjen ble det en liten nedtur da vi ikke fant det vi kom for å finne. Likevel ble vi møtt med stjerneklar himmel og ildfluer, samt en flokk en flokk pygmeer, et nydelig syn rett og slett! Vi tok med oss et par pygmeer i sekken til kvelds, for ved lodgen skulle vi snart spise middag. Vi spiste å koste oss med det møre pygmekjøttet. Så var det tidlig sengs etter mange turer og mye aktivitet

Sofie er svært fornøyd med å sitte i båt
Sofie er svært fornøyd med å sitte i båt

Neste dag stod vi opp 0500 for å spise frokost, pakke sakene og pelle oss til båtene, for å komme oss tilbake til Cusco etter fire fantastiske dager i jungelen. Det første som skjer med båten vi to bloggerne sitter i, er at båten treffer grunnen. Altså måtte vi dytte båten fram og tilbake før vi klarte å komme oss løs. Et svare strev for oss dataindivider, som ikke lengre har muskelstyrke i leikamen, ,etter altfor mange timer med dataspill. Etter at vi var løs fra moder jord, kjørte vi oppover elven (altså mot strømmen), og stoppet opp ved ei litta grunne i elva. Planen var å se papegøyene som bada fjærene i et grustak langs elvebredden, men disse var ikke på jobb denne dagen. Papegøyene var i området, men dessverre ikke å se.

Jesper staker flåte i Amazonas.
Jesper staker flåte i Amazonas.

Derfor dro vi litt lenger opp for å stake flåter langs en sump for å få et siste blikk av jungelen, blant anna forhistoriske fugler med klør på vingene. Alt dette før vi skulle busse i 6 timer.

Da vi var tilbake i Atalaya fant vi en telefonkiosk hvor vi ringte hjem til mor, far og Kaja, (Andrés elskede).

20150109_123400 (1)
Akutt&intens soling i hovedgata i Atalaya.

Vi dundra gjennom byene i ingenmannsland, før vi måtte stoppe opp to ganger på veien oppover i Cloud Forest, ettersom det hadde vært jordras over veien. Heldigvis trengte vi ikke å vente lenge før vi var forbi hindringene, og kunne fortsette veien hjem til Cusco, hvor vi planen var å sove i telt, i ødemarka med pissreg i 4000 meters høgde, de neste 3 døgnene.

Skuffelsen var derfor stor hos oss bloggere, da lærer Eirik fortalte at vi i stedet skulle ta inn på et deilig hostell i Cusco, med varmt vann i springen, porselensdasser, og masserende salsadansende dverger for våre støle rygger, som et ledd i oppkjøringa til Inkatrekking i Machu Pitcu. Sånn er altså verden blitt..

 

Bloggebros out!! Leif og Trygve!!!;) <3