Fra Norge til Peru

Lørdag morgen  0500, 2 februar, møtte en heller spent gjeng på Gardermoen International Airport. Da sistemann Anna også endelig hadde kommet fram, fikk vi rotet oss gjennom innsjekkinga, med liggeunderlag, storsekker og anna spesialbagasje, og kom oss etterhvert inn på flyet. Selv for Ida som har flyskrekk, og Magnus sin høydeskrekk (stakkars Leif som satt mellom dem!), var den blodfattige frokosten som bestod av brød, “sofaost” og smø det eneste vi kunne klage over.

Flyet gjorde transfer i Amsterdam, hvor vi ventet noen timer før flyet til Peru skulle ta oss videre.

Leif og Jesper ville ha sushi, så de snek seg videre forbi en ny sikkerhetskontroll, med passet til Simen på innerlomma. Forbi denne passkontrollen gikk det ikke gikk an å returnere tilbake. Det er nok ikke helt usannsynlig at vi opplevde noen minutters nervøse venting, før eierløse pass ble sendt til tomhendt elev, så Simen slapp å bli sittende igjen i Amsterdam.

Vi rakk å leke en runde ninja med masse bråk og spetakkel, (med ENDEL glanende tilskuere og smått pinlig berørt lærer) før vi plasserte rumpestumpene våre på et mye, mye større fly til Lima.

Vi fant fort ut at flyet ikke var i nærheten av fullt, så mange utsendte elever fra Møre falt for fristelsen til å sette seg bakerst i flyet, hvor vi fikk 2-3 seter hver, noe som passet bra på den tolv timers lange turen som sto foran oss. Med fjernsyn i hvert sete, med en rekke utvalg film, spill og moro, godt selskap, og i følge Magnus JB “OK pluss flyvertinner” som vartet oss opp, gikk de tolv timene relativt fort.

En liten stund var Ida hysterisk nervøs pga litt turbulens, men etter intravenøst inntak av store mengder valium roa hun seg også ned, så alle sytten individene fra Adventura Sør-Amerika fikk plantet beina trygt på moder jord. Dette hadde vi ventet lenge på, og plutselig var vi der – helt på andre siden av jorda, i et fremmed land, hvor vi forhåpentligvis skulle få minner for livet!

Jentene klare for Peru!
Jentene klare for Peru!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Vårt første møte med Peru var at ikke alle fikk bagasjen sin. Sitat Trygve: “Hvis bagasjen min kommer sist blir jeg sur!”. Da de fleste av oss hadde fått sekken på ryggen og var klare til å reise videre, var det nettopp Anna og Trygve sine sekker som ikke dukket opp. Ikke bare var Trygve sist med å få bagasjen, han måtte vente i flere dager før han fikk den. Etter å ha fått beskjed om at de manglende sekkene skulle ettersendes direkte til Cusco, fant vi guiden vår Frank, og hoppet på en buss som skulle ta oss til et hostell i den rike bydelen Mira Flores, hvor skjønnhetssøvnen skulle utøves.

Trygve og Anna ved serviceskranken på flyplassen i Lima
Trygve og Anna ved serviceskranken på flyplassen i Lima

Søndag morgen var mange av oss oppe tidlig oppe, for å gå litt rundt i Lima og titte, før vi skulle ta buss til Cusco etter lunch.

Gatekunst i Lima
Gatekunst i Lima

Før frokost hadde vi allerede vært nede ved stranda under Mira Flores, og siden vi ikke skulle dra før om mange timer, gikk vi ut på enda en jakttur etter proviant til de 22 timene vi skulle sitte i buss til Cusco.

Ut på klippene ved Mira Flores.
Ut på klippene ved Mira Flores.

På vandring rundt i Lima kom vi over mye rart, blant annet en gjeng på rulleskøyter, spinningsykler plassert midt på gata og selgere av diverse slag. Videre kom vi over en gjeng peruanere, som rista vel og godt på hoftepartier og stumpen i et samrøre med musikk. Sporty som vi er slang vi oss med, og snart shaket samtlige av Sør-Amerika-elevene på hoftene sine.

Gatedans i Lima
Gatedans i Lima

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Selv følte vi kanskje at vi ikke fikk det like bra til som de innfødte, men lederskikkelsen på scena var tydeligvis uenig, for plutselig var også Ida, Magnus JB og Leif lokket opp dit, og danset med han!

Ida, BJ og Leif gjør ringdans for firkantfolket.

Så var det tid for å reise til Cusco. Som sagt skulle turen ta hele 22 timer, men vi så ikke så mørkt på det. Den positive innstillinga varte helt til sjåføren satte på den første av Gud vet hvor mange filmer, med full lydstyrke. Kun den første filmen hadde engelsk teksting, resten var dubbet både til overdramatisk, intens spansk og spansk teksting. Dermed kunne vi se langt etter å få sove, og 22 timer virket 22 hakk lengre.

Mens jentene enda så lyst på livet på buss.
Mens jentene enda så lyst på livet i buss.

Etter seks timer i buss, stoppet vi for å spise middag. Restauranten var ikke norsk veikrostandard, (som om det skulle være et kvalitetsmål), men dette er vel også noe av sjarmen ved eksotiske reisemål? -Noen ble servert kylling med klørne på tallerkenen. Det så ikke veldig delikat ut, likevel hindret det ikke eleven i å slikke kyllingtærne reine for saus. Andre fikk fritert kattunge på grillspyd, måpende til hva konsekvensen av å ikke følge med i spanskundervisninga kan være..

Videre på bussen var det mange som sovnet etter at bussjåføren endelig tok en pause fra sin torturlignende filmframvisning, hvor tornadojegere ble vist med volum type 120 desibel styrke, mens Andesfjellene snodde seg imot oss i mørket, på kronglete vis.

Neste morgen hadde ørkenlandskapet plutselig blitt til frodige fjell. Veien var nå bratt og sitat “jævlig svingete”, og nok en gang ble det satt på film med en nærmest uutholdelig lydstyrke. Resultatet lot ikke vente på seg lenge; stakkarslige nordmenn presset opp magesekkinnholdet, ut vinduer og inn i midtgang, akkompagnert av den deilige miksen bratte svinger, ekstrem høyde (nesten 5000moh.), dårlig lufting og elendig bussmanøvrering.

Velkommen til Cuco, 3400moh!
Velkommen til Cuco, 3400moh!

Vel framme i Cusco, på 3400moh, hadde samtlige vært på reisefot i minimum 48 timer. Enkelte hadde faktisk vært avgårde i nærmere 100 timers reise, fra perifere indre strøk i Lierne og omegn.

Som bildet under viser, var det en frisk, rask og rørig delegasjon fra Møre Folkehøgskule, som ankom inkaenes hovedsete, etter 22 timers oppbevaring på bussen:

Ingrid smått grønn i andledet, ved ankomst Cusco.
Ingrid smått grønn i andletet, ved ankomst Cusco.