Uke 14 – Snøhuletur

Heisann allihopa 🙂

Da var gjengen vel tilbake etter enda en ferie (vært mange av dem i det siste), og vært gjennom enda en uke med action. Denne uken ble svært kort, da vi ikke startet opp før på onsdagen og vi nå har reist videre til Bjorlie. Men gøy har vi iallefall hatt det.

Onsdagen gikk til forberedelser til kommende ukes opplegg til spenningskurset på Bjorli, og gjennomgang av planene for snøhuleturen. Her ble det pakket i pulker og sekker, samt handlet inn mat og gjort klar for tur (både fysisk og psykisk). Tror det var flere av oss som var ganske så spente på hvordan det skulle bli en natt ute i kulden.

Torsdag morgen kjørte vi avgårde innover mot Hornindalssætra, hvor utgangspunktet for turen skulle starte. Etter et “lite” godtestopp på butikken var gjengen klare for tur, og blodsukkeret tatt hånd om. Med så godt som ingen sikt satte vi i vei alle som en, med et håp om at vi skulle finne frem til området hvor vi hadde planlagt å grave snøhuler for natten. Godt med kart, kompass og en erfaren lærer i slikt vær, da sikten bøy på en del utfordringer. Flere av oss fikk også kjenne på hvor tungt det var å dra pulkene. Respekt til de som vandrer over Grønland av egen fri vilje altså, sterkt.

Da vi til slutt kom frem, etter mye knot og litt bading i snøen av samtlige (eller hva Vetle og Kine) var det igang med å sette opp lavo (turens matsal og Eiriks tilfluktssted) og begynne gravingen. Planen var originalt å bygge en lang gang hvor alle skulle sove, men dette skjønte vi etterhvert ikke ville gå, da bakkenivået var ganske så ulikt fra de ytterste inngangene. Et par timers graving (vel nærmere 2-4 alt ettersom hvor mange pauser det ble i teltet på hver enkelt, hint hint) og rikelig påfyll med sjokolade var hulene ferdig. Særlig godt fornøyde var kanskje Sebastian og Torgeir, som bygde sitt eget lille platå over alle andre for å slippe å ligge i kulden. Etter mye god mat og kos i lavoen begynte det å bli mørkt, og sannelig ble det ikke et lite værskifte også. Vinden tok tak, og snøen føyket rundt til alle kanter. Da var det full sving på alle, for å komme seg inn i hulene og ned i soveposene for natten.

Morgenen etter ble vi alle vekket av Eirik’s flotte morgensang som vi alle elsker, “stå opp din gris”. Mens noen hadde tilbrakt natten i sommerpose og kanskje fryst litt, hadde andre ordnet seg på kongehaugen med minimal plass til å snu på seg. Heldigvis hadde været lettet, og vi fikk se hvilket flott område vi egentlig befant oss i. Etter litt frokost i teltet var det på tide å rive hulene, pakke sakene og sette i vei nedover mot minibussen igjen. Dette ble både en flott og morsom tur, da snøen bare var helt fantastisk og Gjermund på truger løp ned hele veien med pulken hengende bak seg. Noe av det morsomste vi har sett på lenge. Trygt ned kom vi alle mann, og med enda litt mer sjokolade og nøtter igjen ble turen tilbake til skolen en fryd.

På gjensyn, Marte 🙂

 

 

Uke 12 – Klatring

Halla balla 

Du verden som tiden flyr. De fire ukene siden vinterferien har gått unna som bare rakkern, og nå står vi ovenfor en ny ferie “allerede”. Påsken er like rundt hjørnet og det kan bety hytte og skitur eller hjemmeferie med påskekrim. Uansett hva man skal ut å gjøre i denne ferien så skal man kose seg grell, det har vi fortjent. Men nok om det, denne uka har vi gjort litt diverse som dere nå skal få høre om 🙂

Etter valgfag som skating, yoga, ballspill/treningslære eller skredlære før lunsj ble starten på uka en teoretisk dag av de sjeldne, med treningslære med vår kjære rektor Martin. Innføring i fire ulike typer styrketrening, og en speedtest på hvordan det kjentes. Det ble også mulighet for å få en vurdering på stilen til hver enkelt på markløft og knebøy. Det var ikke mulig å unngå at Martin ble stående og fortelle om sin tid i Olympiatoppen, og hvordan han bistod blant annet Lyn og det norske snowboard landslaget i sine treningsopplegg.

Dagen etter ble vi hengende og dingle i klatresiloen mens vi jobbet med å klatre på led. Vi var en amputert gjeng, ettersom noen ble værende igjen på skolen eller dro tilbake med ulike skader eller sykdommer. Vi som var friske og raske hadde nok av vegger og klatretak å sette fingrene i, bokstavelig talt 😛 Etterhvert som vi fikk øvd på å klatre med led og topptau som sikkerhet, så fikk noen av oss prøve oss på bare led. Overgangen fra å ikke bli holdt fast fra ovenfra som med topptau lenger var overraskende nok ikke så skummelt som man først trodde. Det var ikke før man begynte å fikle rundt med å klippe seg inn at man kunne få et lite sug i magen. Vetle var så “heldig” å få lov til å prøve seg på et fall på led, sikra av Sindre, noe som var utrolig artig. Å falle fra toppen ned til midten av en vegg som er ca. 12 meter høy fikk det til å kile litt i magen.

Jonas henger og dingler i veggen

Onsdagen dro vi tilbake til klatresiloen for å jobbe videre med ledtau og klatreteknikk i timene før lunsj. Etter lunsj dro de som hadde lyst bort til skatehallen, mens de andre ble igjen på skolen og enten jobbet med årboka eller hadde styrketrening. Blant de få som var i skatehallen, var det varierende nivå på stødighet på brett. Noen kjørte på full guffe og droppa ned i halfpipes og triksa, mens andre hadde vanskeligheter med å holde seg unna et vondt møte med bakken.

Som om vi ikke hadde fått nok av Stranda Skisenter så dro vi tilbake sammen med Body & Mind og Martin på torsdagen. Et par timen i bakken var alt vi rakk i litt ruskete vær og et varierende føre i skredfarlig terreng. Noen av skigutta fra Intervention var å se i bakken, noe som var stas for de aller ivrigste skientusiastene blant oss.

På fredagen var det valgfag for de som ennå ikke hadde dratt hjem, og for de som ble værende ut dagen fikk vi se at en etter en dro hjem til påskeferie. Sebastian og Vetle var blant de ytterst få som ble værende helt til lørdagsmorgen, og vi fikk kost oss med masse pizza og film før vi selv tok turen hjemover til venner og familie.

Takk for oss, god påske!

-Vetle og Sebastian

Uke 11 – Strandafjellet

Fra tirsdag til fredag var vi på Strandafjellet med ekstremsportklassen. Her ble vi fordelt på tre hytter: heimen (største hytta), paradise hytta, lærerhytta. Tirsdagen gikk stort sett i å kjøre i bakken, men Tor-Erik tok med en liten gruppe på en topp rett ovenfor skianlegget, hvor de kjørte gjennom Blådalen på vegen ned. Resten var med Eirik og «åpnet» off-piste områder. På kvelden koste vi oss med spill og godteri, og slappet av.

Onsdag kom Body&Mind-klassen på besøk og sto med oss hele dagen. Lærerne hjalp de som ville med teknikkjøring i bakken, og vi fikk prøve oss på pizza-løypa, som er en off-piste løype ned til grandiosafabrikken. Vi sto stort sett fri til å kjøre som vi ville hele dagen. B&M dro i 4-5 tida, og vi storkoste oss med taco og ble overrasket med is og kokte bær til dessert senere på kvelden.

På torsdagen tok lærerne med seg de som ville i pizzaløypa. Før lunsj kom Sol (friluftslivstudent fra Volda, som vi hadde tidligere på skoleåret) og underviste de som sto på snowboard. Etter mange runder i pizzaløypa, tok Eirik med seg en liten gruppe på alperittet, som er en annen off-piste løype på andre siden av fjellet. På kvelden merket man en sliten stemning etter tre dager i bakken.

For noen startet dagen tidlig, med oppmøte i starten av bakken kl. 05.00 for soloppgang-tur med Tor-Erik. Vi var fem fra Sør-Amerikaklassen, og resten ekstremsport, som alle gikk i variert tempo, men var alle oppe 06.30 til en nydelig soloppgang. Når morgenfuglene kom ned igjen, var det rett inn på hytta, spise frokost og vaske seg ut. 10.00 var det oppmøte, og de fleste dro på alperittet, mens resten koste seg i bakken. Etter fire dager på ski i nydelig vær dro de fleste hjem kl. 12.00, mens den siste minibussen med alle snowboarderne dro i 17-tiden.

Etter en liten uke på Strandafjellet var vi en sliten gjeng, men storkoste oss i finværet alle dagene.

Seminaret på lørdagen gikk ut på å plukke søppel i Mulevika på Nerlandsøya. Etter å ha plukket søppel i ca. to timer tente vi bål og fikk god kakao og koste oss i godværet.

Senere på kvelden var det endelig duket for elevkveld av assistentene, som denne gangen var et bryllup. Vår alles kjære Vetle giftet seg med Martine i ekstremsportklassen, og alle hadde fått tildelt hver sine roller. Gjestene var blant annet Kong Harald og dronning Sonja, Shrek, KISS, Donald Trump og mange flere forskjellige figurer og personer. Det startet med en vielse, som gikk over til festmiddag med taler og god mat, og avsluttet med «first dance».

Nuss og klem fra Michelle og Bertine

Uke 10 – Flere toppturer og mer skredlære

Hei Bloggen 🙂

Denne uken startet fantastisk med en flott mandag med nydelig vær. Da passet det veldig bra å være inne og vaske skolen. Det var ikke et populært valg men det måtte gjøres. Som belønning ble det i det minste topptur på både tirsdag og på onsdag. Det eneste problemet var at været ikke lenger ville være på vår side.

Det “grusomme” været på Sunnmøre denne uka
Grusomt
Helt forferdelig

På toppturene var det fokus på skredlære og hvordan kunne ferdes trygt i fjellet. Dette har vi jobbet iherdig med i flere uker nå, så nå begynner vi å få litt rutine på turene.

På onsdag arrangerte Eirik en spontan skredøvelse, der vi måtte hive oss rundt og teste ut våre tillærte kunnskaper. Bertine hadde kjørt fra klassen, så vi trodde hele øvelsen var arrangert for å finne henne. Det viste seg å være feil. Etter å ha funnet skredsøkeren til Eirik en meter nede i snøen, fant også han ut at Bertine var borte, og det ble nesten iverksatt en ordentlig leteaksjon likevel. Brettkjøreren vår klarte selv å finne veien ned, og alle kom seg trygt hjem.

Misfornøyde elever som streiker fra skitur
Stakarslige Sør-Amerika elever som drages med på tur, koste hva det koste vil
På tross av vær og vind, må undervisningen fortsette og lærdommen bankes inn i tomme skaller

Ellers har uken vært preget av valgfag, leking i gymsal, og blåmerker resultert av ulike aktiviteter.

 

Helgen startet med et overraskende gøyt seminar, om Svalbard. Det var det Tor-Erik, lærer for extremsport, som hadde kokt ihop fra hans egne erfaringer. Der har han studert arktisk friluftsliv i et år. Tor-Erik hadde også planlagt et annet arrangement for oss på kvelden, nemlig utekino! Med litt dugnad fra hele skolen ble det både kakao, boller og pølser til hele hurven. Det ble en utrolig koselig kveld med Frozen (karaoke versjon) og allsang til langt på kveld.

Smertefull og blendende solnedgang over Ørsta-fjorden

Søndagen gikk i vanlig stil til enten aktivitet for de rastløse eller fullstendig avslapping for resten av oss.

Takk for en flott uke..

Hilsen

Sigurd og Jonas (denne gangen uten tilsyn av en voksen)

Uke 9 – Topptur og skredlære

Heisann alle sammen 🙂

Da var lamaene tilbake på skolen etter en liten vinterferie. Uka startet på tirsdag med full sol og skyfri himmel, slik at forholdene stod til rette for en fantastisk topptur. Vår kjente og kjære vaktmester/skrednerd Bjørnar var med for å ha skredlære med oss. Dagens mål var Vallahornet (830 m.o.h.), som ligger rett bak skolen. Vi lærte hvordan vi skulle sjekke snølagene, og hadde fokus på traversering og teknikk på vei opp. Med full påskesol og null vind, fikk vi nydelig nedkjøring i herlige forhold.

Hulken

Bjørnar i sitt rette element
Kjærleik i fjellheimen
Søt hulk på toppen av Vallahornet

Onsdag var det også duket av for en ny topptur, da med et par minusgrader på kjøpet. Vi dro inn til Bondalseidet (Ørsta skisenter), der utgangspunktet for turen startet. Bjørnar var også med i dag og lærte oss om innblåst og utblåst snø, i tillegg til at han forsøkte å utløse et flakskred av miniatyrstørrelse. Ettersom vi var på en litt mer krevende tur, hadde vi flere alternativer til ruter vi kunne gå. Godt var det når snøen viste seg å være helt super og sola skinte, slik at vi valgte å kose oss der det så bra ut å kjøre. Halve klassen fikk også tatt turen helt opp på toppen av Veirahaldet (1206 m.o.h.).

Rask lunsj
Raskere lunsj
Raskest lunsj
Bjørnar leiker seg med flakskred
Siggen<3
Flott fyr og flott utsikt

Torsdag jobbet vi med lørdagens seminar, som vi i Sør-Amerika skulle holde om studieturen vår til Peru. En god gjeng fra de ulike klassene reiste til Oslo for fredagens Kendrick Lamar konsert. Elevene som var igjen arrangerte klubben, og matsalen var fylt av god musikk, dans og smil.

På fredag startet en ny valgfagsperiode, hvor lamaene var fordelt på massasje, toving, og topptur. De som var på skolen nøt fredagens høydepunkt, salatbar, mens resten nøt matpakka ute i det fri. (#liveterbestute).

Valgfag topptur på Grøthornet
Bøst

Peruseminaret på lørdag besto av gjennomgang av turen i musikksalen, før elevene blei sendt rundt på ulike poster med ulike aktiviteter. Der fikk de dypere innblikk i noen av opplevelsene fra turen, som å spise ceviche (Perus nasjonalrett), kjenne på “høydesyke” og klimaet i Amasonas. Vi avsluttet et vellykket seminar med en film fra turen, som Kine hadde laget. Den kan dere sjekke ut her !

Ceviche
Sara får kjenne på aktivitet med lite oksygen

Søndag ble som vanlig chill for noen og topptur for andre. Vi ser frem mot en ny uke med sprell og moro i snøen!

Max chill

Suss og nuss, Marte og Nora :*

Uke 7 – Ski og snøbrett på Strandafjellet

Hei bloggen <3

Denne uka har vi øvd enda mer på å stå på ski. På mandag var planen at vi skulle gå topptur til Melshornet. Ekstremsport ble med oss og vi satte i gang fra bunnen av Reset skisenter i Volda. På vei opp ble vi delt inn i grupper og øvde på å traversere. Da vi hadde kommet til toppen av skisenteret fyrte vi opp to bål og spiste en god, brent brødskive. Sikten var veldig dårlig, så vi kunne dessverre ikke fortsette mot Melshornet. Vi måtte snu og kjøre ned bakken igjen, men som fjellvettregel nr. 8 sier – “det er ingen skam å snu”.

Etter morgensamling på tirsdag satte vi oss i bilene og kjørte mot Strandafjellet. Vi var klare for to hele dager i bakken, og været den første dagen innfridde virkelig. Sola skinte og snøen var veldig bra. Vi koste oss med de gode forholdene i bakken hele dagen. Da vi kom til leilighetene lagde vi digg taco, før de fleste slokna foran peisen. På kvelden Birte kom med sjokoladekake til oss, i tillegg til å ta med skia en av oss klarte å legge i feil henger…

På onsdag sto vi opp tidlig for å rekke å spise frokost og vaske ut av hytta før bakken åpna. Det var ikke like fint vær som på tirsdag. Lyset var flatt og det var dårlig sikt, men vi koste oss forde. Vi øvde mer på teknikk, og man kan se stor progresjon hos alle på de få dagene vi har stått så langt.

Torsdagen ble brukt i gymsalen sammen med ekstremsport. Der hadde vi zumba i regi av Marit, før vi hadde en økt skredlære med Bjørnar. Etter lunsj dro vi, sammen med ekstremsport, til Volda for å høre på et informasjonsmøte om spenningskurset på Bjorli som vi skal på seinere i år.

Det har vært en tipp topp uke og nå er vi klare for vinterferie!

Uke 6 – Tilbake til pudder og ski!

Hei!
Da er vi tilbake på norsk jord, og den første uka tilbake på skolen er allerede forbi. Etter en liten uke fri grunnet avspasering fra Peruturen, synes nok alle det var veldig godt å komme tilbake til Ørsta og se igjen alle på skolen. Ikke minst var det herlig å komme tilbake til snø og randonneski, og mesteparten av uka har gått med til skikjøring.

Første obligatoriske dag for oss var seminaret på lørdag, der Miranda snakket om da hun gjennomførte sin drøm og krysset Grønnlandsisen. På elevkvelden samme dag hadde ekstremsportklassen stelt istand afterski-tema, og alle møtte opp i freshe farger og skiklær. Kvelden ble veldig bra, med morsom underholdning fra X-sport klassen, og bålkos og grilling i etterkant.

Ekstremsportklassen kledd i flotte kostymer på elevkvelden.

Allerede på tirsdag var det på med ski, for å teste de i bakken på Volda skisenter. Denne dagen var trekket stengt, men siden det var første økt med klassen hvor alle hadde fult utstyr, var det greit å få øve seg på å gå opp bakkene med feller, for så og stå ned. Vi startet å lære litt teknikk, og fikk gode tips og råd for en mest mulig effektiv tur.

 

Her øves det på bruk av feller
Tobias og Torgeir har tatt av fellene helt selv og er klare for nedkjøring
På toppen av Ørsta Skisenter
Johanna viser sine beste tips til grilling av ostesmørbrød

Onsdagen var det på’n igjen, men denne gangen tok vi turen til Strandafjellet, som er et større trekk enn det i Volda. Her møtte vi på ekstremsportklassen, som hadde vært der siden dagen før. Vi hadde også mye mer fokus på teknikk denne dagen, der vi fikk god hjelp både av Eirik og assistent Astrid.

På torsdag hadde vi en hviledag fra skigåinga. Da hadde vi gymsalaktivitet sammen med Body & Mind-klassen, før vi som vanlig hadde romvask etter lunsj. I tillegg hadde noen av oss oppgaver som måtte gjøres som forberedelse til fjordårstreffet denne helga. For fra torsdag av begynte det å komme elever fra fjordårets kull, som hadde reunion denne helga.

Sammen med fjordårselevene, hadde hele skolen skidag på fredagen. Da hadde vi leid hele skianlegget i Ørsta, og alle nye og gamle elever fikk stå om de ville. Vi fikk også servert herlig lapskaus til lunsj, som vi alle satt inne og koste oss med. Selv om vi hadde litt regn og snø i starten, og sikten ikke var optimal, hadde vi en super dag i bakken.

 

I helgen var det som nevnt fjordårstreff. Dette startet tradisjon tro med volleyballkamp, hvor årselevene spilte mot fjordårselevene. Årselevene vant (såklart), med stillingen 2-0 i sett. I og med at dette var en litt spesiell helg, fikk vi servert blomkålsuppe til lunsj, samt at vi hadde en litt finere middag etterpå. På kvelden var det duket for elevkveld, der hver klasse hadde et lite innslag hver. Vår klasse kjørte på med samme underholdning som på juleballet – nemlig dramatisering av Pochahontas dub. Det ble en fin kveld med mye latter, sang og god stemning.

God stemning både på og utenfor banen under volleyballturnering

I dag (søndag) dro fjordårselevene tilbake. Det har vært gøy å treffe tidligere elever, men allikevel er det godt å ha skolen for oss selv igjen 😉 I dag var det ellers høy skredfare, så folk har dermed brukt dagen på forskjellige aktiviteter både inne og ute. Til uka blir det igjen tre nye dager med ski, og vi gleder oss masse!

Klemz fra Johanna og Nora

Uke 4 – Paracas

Heihei! 😀

Den siste uken vår i Peru tilbragte vi på “ferieparadiset”, Paracas. En kystby omringet av ørken så lang øyet kan se og uheldigvis også en rekke oljeraffinerier, som står i stor kontrast til det ellers så fine området. Vi har vært i Paracas i 5 dager, noe som for mange føltes ut som langt færre. Tanken på at vår tid i Peru snart var over var veldig fjernt og når sant skal sies så er det nok flere av oss som gjerne skulle hatt en uke til her i inkalandet. Men når vi nå vender snuta hjemover så sitter vi igjen med mange nye opplevelser, erfaringer og ikke minst minner. Masse minner som vi kan mimre over i lang tid fremover.

Turen til Paracas var ikke så lang som den tidligere “monsterturen” på ca. et døgn, men du verden som den utkonkurrerte den i komfort og generell trivsel. Bussjåføren tok oss med på en vill kjøretur på 17 timer, som førte til en jevn strøm av bilsyke peruanere på vei mot en do som stinket oppkast lang vei. Kjøringen bestod av full fart inn og ut av svinger og en god dose rykk-og-napp kjøring. Vi opplevde at flasker, sekker, poser, etc. datt ned fra hyllene overfor og skled frem og tilbake i bussens midtgang. Flere av oss var på kanten til å bli ordentlige dårlige, men vi holdt ut og var glade da vi endelig ankom Ica, og skulle bytte til en mindre buss og ikke minst, en ny sjåfør.

Vel fremme i Paracas var klokken rundt 11 om morgenen, og vi ble bedt om å få i oss en matbit før første kitepulje skulle ut i aksjon kl 12:00 i wakeboard lagunen. To puljer ble satt i gang første dagen, dvs. 8 personer som lekte seg i vannet, og testet ut balanse på brett, hvordan man skulle reise seg opp i fart, svinge og “switche” (endre hvilket ben som står foran og bak). Det var en del prøv-og-feiling på mange, men etter en del “faceplants” og en god lyskerøsking fra “bleiene” vi hadde på oss, fikk mange dreisen på det. Dette var en veldig gøy opplevelse, det var mange som storkoste seg og så skikkelig frem til å teste ut det de hadde lært nede ved kysten dagen etter. Om kvelden fikk vi servet ceviche, Perus nasjonalrett, til forrett, som er hvit fisk liggende i sitron og lime lake, servert med søtpotet og harde maiskorn. Dette falt i varierende smak hos lamaene, men hos de fleste gikk det ned. Til hovedrett ble det servert blekksprut med både ris og pommes frites som tilbehør, noe som vi har stusset mye over på denne turen.

Nå var det endelig tid for en mer avslappet dag for de slitne kroppene våre. Noen gode timer nede ved stranden med litt introduksjon og basiskunnskaper i flyving og kontroll av kitene ble dagens eneste aktivitet, ettersom resten av døgnets timer med sol ble nytt av mange ved hostellets paddleboard lagune, i vannet eller ved bassenkanten hvor vi sleika i oss all den solen vi klarte å tak i. Dette var en dag som mange koste seg veldig på, samt hostellet tjente godt på å selge både hamburguesa “Mexicana” og “Royal” til samtlige av elevene både denne og senere dager.

Dagen etter var det duket for båtguiding til Islas Ballestas, en øysamling hvor sjøløver, pingviner og fjærkre levde. Når vi ankom øyene med båt ble vi møtt av en vegg av stram og sur eim av “guano”, fuglebæsj, som blir skrapt opp fra steinmassene med en del års mellomrom. Guanoen er med på å gjøre øyen og dets omkringliggende undersjøiske området fruktbare. Underveis på sikksakk-kjøringen mellom øyene så vi underlige steinformasjoner formert som bl.a. ansikt, og en 60-70 meter lang strand full av sjøløver og hanner som ropte av full hals. Det synet som nok gjorde størst inntrykk på oss var den overveldende mengden av fugler som både fløy over, rundt og i horisonten, men som også satt på øyene og skuet nysgjerrig på den jevne strømmen av turistbåter som passerer forbi.

Tilbake på trygg grunn ble vi nok en gang sendt ut til José Luis og kompisene hans nede ved kysten for å lære oss å kite. Kitetimene denne dagen startet ikke spesielt lovende ettersom vinden ikke var sterk nok til å få de store kitene opp med. Det førte til at vi på det første kurset måtte utsette den etterlengtede “lekestunden” med omtrent en time. Når vi endelig fikk en tommel opp fra en av kite-gutta var vi kvikke på beina og fikk ting “up-and-running” i en fei. Kiting i vannet var langt vanskeligere en det en del av oss så for oss i utgangspunktet, men vi hadde et par “shining moments” hvor noen kom seg opp og ut på havet på første eller andre forsøk, men ikke hadde peiling på hvordan de skulle svinge tilbake mot land. Dette førte jo til at de kjørte på vinden lang ut fra kysten, med lykkerus og adrenalin pumpende gjennom kroppen. Da var det bare en løsning, og det var å bli plukket opp av båt, noe som nærmest ble sett på som et mål. Ble du hentet av båt, så klarte du å kjøre langt. Det partiet som ikke var på stranden og kitet, befant seg på hostellet og nøt solen så godt de kunne, med et bar bestillinger av hamburgere fra hostellets kjøkken. Middagen denne dagen var salat til forrett, med “lomo saltado” til hovedrett. Kvelden ble også brukt til å feire at Bertine ble 19 år, og hun fikk “servert” brownies av Eirik. Etter middagen dro en del av jentene ut på café for å feire bursdagen hennes.

Tidlig om morgenen dagen etter hadde vi avreise til Huacachina, en oase i ørkenen, men idyllisk som det kan høres ut, så har det dessverre blitt ødelagt av en rekke byggeprosjekt omkring vannet. Men vi dro ikke bare for å se en oase! Vi kjørte dune-buggy og fikk sandboarde ned noen virkelig store sanddyner. Med 8 personer pluss en sjåfør i hver bil, fikk vi cruiset rundt i sanden en times tid og kjente suget i magen flere ganger. Personlig så hadde jeg mitt livs glede ettersom beltet mitt var “litt” løst og derfor fikk jeg oppleve hvordan det var å være ganske så vektløs samtlige ganger før vi landet og hadde en temmelig “bumpy ride”, noe som jeg elsket! Den ene buggysjåføren var en ungutt og passasjerene hans var nokså glade for å sitte på i hans bil, ettersom han kjørte på og var gira på å ta oss med ned de drøyeste bakkene. Når vi omsider stopper mitt i hutta-heiti for å sandboarde var mange i klassen hypa som bare det for å hoppe på brettet og surfe ned sanden. Sjåførene oppfordret oss heller til å skli ned bakken liggende på magen noe som viste seg å være vesentlig mer effektivt. Farten var enorm og vi dundret langt ned bakken og stoppet i oppoverbakken på neste sanddyne. Noen knall og fall ble det, som f.eks Tobias som fikk et knallhardt møte med sanden. Til tross for litt smerter her og der, samt et ansikt fullt av sand kom smilet fort frem igjen.

Dagens kitesurfing var en heftig affære. Vinden dro godt og stranda var full av folk i ulike aldere som var langt mer erfarne enn det vi kunne klart å bli på den knappe uka vi var i Paracas. “Rastafyren” (som hoppet flere meter i både høyde og bredde) og “han kidden” (en 8-åring som herjet på grunna) var to av kiterne som imponerte oss mest når vi skuet utover kystlinjen. Flere av oss fikk vesentlig bedre resultater denne dagen, og en del klarte å svinge fram og tilbake og kontrollerte vinden med større ro enn før. Sigurd var blant dagens høydepunkt, som på død og liv skulle kite med kiten sin på “klokken 10” med håndtaket trukket stramt og tett inntil kroppen. Instruktøren hans ba han kjøre saktere men Sigurd ville kjøre fort. Stiv som en pinne, føk han av gårde langs vannet i full fart. Kveldens middag ble på en fancy restaurant som var vel verdt 5 etasjer med trapper, for her kunne vi spise omtrent hva vi ville. Maten var latterlig god og “frozen pasionfruit lemonade” ble en innertier, ettersom hver eneste som tok en liten slurk måtte bestille minst en til. Folk bestilte mat i hytt og pine, og spiste seg gode og mette.

Nå er vi hjemme igjen i kalde Norge, noe som er veldig merkelig ettersom vi nylig har vært i strålende sol og 26 varmegrader en halv klode unna. Denne studieturen til Peru har vært en minnerik opplevelse for livet. Takk for alt vi har fått vært med på de siste 3-4 ukene. Nå gleder vi oss til å komme tilbake til Ørsta og se alle på skolen igjen.

Takk for oss!

-Vetle og Michelle 🙂

Uke 3 – Amazonas

Da var det duket for den mest ekstraordinære delen av peruturen og kanskje hele året, nemlig et dypdykk inn i verdens største regnskog! Reisen startet fra Sør-Amerikas kulturhovedstad Cusco og ved hjelp av en sliten buss passerte vi 4725 høydemeter på vei ned i jungelen. Etter å ha ankommet en av Perus byer med flest ulovlige virksomheter, Boca Colorado, satte vi kursen oppover eleven Madre del Dios. På veien fant vi en strand som ble til et sted for lunsj og bading. Her fikk vi teste de sterke strømmene elven har under regntiden. Etter dette fant vi et område til campen lenger oppover elven. Telt ble satt opp og mengder med myggmiddel ble påført. Den samme kvelden arrangerte guidene en kveldstur inn en gjengrodd sti. Her så vi flere nye og kjente innsekter.

 

148 myggstikk senere våknet alle til en typisk peruansk frokost med syltetøy på luft. Til vår store glede ble det også servert lekre pannekaker. Etter frokost var planen et ordentlig dypdykk inn i jungelen, på områder hvor selv ikke guidene hadde vært. Menn (og kvinner) med macheter kuttet vei for resten av gjengen inn i ukjente områder. Vi trasket gjennom det nye landskapet og så nok en gang nye arter av alle slag. Etter å ha balansert og klatret oss forbi sumpområder, der de fleste ble litt våte, møtte vi på litt større utfordringer. Plutselig var en sump som rakte en til kneet ingenting sammenliknet med det dype vannet vi skulle over. Det var bare å kaste seg ut og svømme over. Noen var til og med så smarte å sparke av seg gummistøvlene i vannet for å svømme bedre. Hva er vel smartere enn å stå midt i jungelen med èn sko? Etter å ha returnert til campen for lunsj var dagen langt ifra over. Nå var tiden inne for flåtebygging. En rask båttur til andre siden av elven og arbeidet var i gang. Etter å ha kuttet ned trær (med veldig lav tetthet som vokser opp fort igjen) ble trestammene banket sammen med en jernstang slik at de hang sammen. Årer ble laget og flere timer med arbeid og myggstikk senere hadde vi 3 stk flåter klare for seiling neste dag.

Denne natten var helt fantastisk. Litt etter midnatt begynte Amazonas sin beskjedne regngud å lette på trykket. De åpne teltene var enkelt bytte for det øsende regnet og flere søkte tilflukt i huset beregnet for måltider. Dette var av flott peruansk stander slik at luftingen i taket var topp. Som du kanskje har skjønt var det mer enn bare luft som kom inn her. Etter noen minutters søvn var det opp for å overvinne Madre del Dios. Vi hoppet ombord på stødige flåter og drev ikke mange minuttene før første flåte satt fast i drivved. Denne turen nedover elven var for mange et av høydepunktene på turen og omsider ankom vi igjen Boca Colorado der vi skulle overnatte på et luksushostel. Dette 5 stjerners hostellet hadde masse varmtvann, ingen mus på rommet, ingen termitter i sengene, rent sengetøy, aircondition, rene toaletter og ingen bæsj på gulvet. Vi storkoste oss!! Samme kveld var det duket for Peru – Norge på den lokale kunstgressbanen. Etter en tøff, og ikke minst svett, fotballkamp sto vikingene fra nord igjen som seiersherrer og kunne feire i form av cola som premie.

Etter en faktisk nesten tilnærmet myggfri natt var det duket for hjemreise. Den samme koselige bussen sto på menyen og på vei opp de høye peruanske fjellene slo vi leir for natten. Neste dag ble det en del forsinkelser oppover fjellet. Først pga jordskred og deretter nattens snøfall på toppen. I den stillestående trafikken var det flere begeistrende peruanere å se da selv politiet stilte seg opp til photoshoot i det hvite landskapet. Til slutt kom vi oss tilbake til Cusco der myggstikk, solbrenthet og helt fantastiske opplevelser kunne fordøyes.

Børt og Sebastian

Uke 1 og 2 – Lima, Cusco og Salkantaytrekking

Hei alle sammen!

Lenge siden det har vært noe lyd fra lamaene nå, men ikke så rart når vi nå befinner oss i lamaenes hjemland, nemlig PERU!

Morgenen 4. Januar møtte de 15 reiseklare backpackerne opp på Gardemoen, klar for nye eventyr (og ikke minst møte luringen Sebastian som ale hadde tjuvstartet Peruturen uten oss). Med store forventninger for årets studietur, satte vi oss på fly til Peru, med mellomlanding i Amsterdam. Etter litt over 14 timer på fly landet vi endelig i Perus hovedstad, Lima. Her ble vi møtt av en helt ny kultur rett utenfor bussrutene. Med 6-timers tidsforskjell var det alt kveld da vi ankom hostellet vi skulle bo på de neste to nettene, i området av Lima som heter Miraflores. Området kan nok beskrives litt som Oslo vest, med pene og ryddige gater, og bygninger som er langt over vanlig peruansk standard. Heldigvis et ganske så trygt for oss «gringos» (hvite) å bo i. Med en lang reise bak oss, og en enda lengre foran oss var det ikke stort annet å gjøre enn å hoppe til sengs og sove ut.

Dagen etter var duket av for det som etter hvert har vist seg å være standard peruansk frokost, særlig for oss backpackere. Her får vi servert et slags rundstykke (om man kan kalle det så mye som det), som for det meste består av luft, og atter luft, som kalles pan. Med enten litt smør eller syltetøy på, går det det ned. Te og kaffe er det også å få, eller varmtvann med kaffeekstrakt i det minste da. Men her skal vi ikke klage dere, for både mango, avokado og alt annen frukt vi har smakt på er 1000 ganger bedre enn hjemme i Norge.

Etter en «solid» frokost måtte vi guiden vår, Ivan, som skulle ta oss med på SURFING! (Ikke bare ekstremsport som driver med slikt nei). Miraflores ligger med panoramautsikt langs kysten, og med pålandsvind blir det supre bølger. Svært få av oss hadde prøvd det før, men med supre forhold og flinke instruktører var det null stress. Det virket som alle storkoste seg, selv om noen fikk litt kråkeboller på beina og solbrente nakker. Det spørs om Bertine ikke har en fremtid nede ved stranden i Miraflores. Surfegutta kranglet hele tiden om å få henne, og ropte «We want her» om jenta i den røde våtdrakten.

Senere på dagen var det klart for en guidet tur inn til selve gamlebyen av Lima. Her fikk vi prøve oss på lokal kollektivtransport, noe som var veldig gøy å få oppleve midt i rushtiden. Etter å ha surret rundt i Limas gater et par timer ble det middag med guiden, hvor gutta fikk ønskene sine oppfylt med «kylling elr no digg» til middag.

Neste dag kunne de som ville dra å surfe på morgenen igjen, mens andre tok seg tid til litt mer sightseeing i nærområdene. Solkrem med styrke 60-70 fikk vi også skaffet oss, da høydene vi skal befinne oss på fremover på turen gjør at vi må ta ekstra godt vare på huden. Videre samme dag var det nemlig klart for maratonbussturen vi alle hadde gruet oss noe til, nemlig den 24 timer lange bussturen fra Lima til Cusco, inkaenes hellige hovedstad. Det som derimot møtte oss var en utrolig fin buss med digge seter og ikke så alt for dårlig filmer på skjermen (eller, ikke helt Eirik’s smak da). På turen ut fra Lima fikk vi se hvor splittet klimaet i Peru er, med ørkenfylte områder så langt øyet kunne se. Timene på bussen ble fylt med alt fra podcaster, soving (lite på mage dessverre), litt nostalgi med Nintendo spilling og ellers alt mulig rart. Når vi ved 3-tiden neste dag heldigvis kunne skimte Cusco i det fjerne tror jeg at vi alle var lettet for at det er en liten stund til vi skal sitte så lenge på buss igjen.

Ettermiddagen ble brukt til å gjøre seg litt mer kjent i nærområdene av hostellet vi skulle bo på, VIP House Garden, men siden det var søndag var mye stengt. Heldigvis for oss hadde vi en ekstra dag til i Cusco før vi skulle starte vår Salkantaytrekking mot Machu Picchu, som er den litt mindre turistifiserte veien å gå enn den originale inca-trekkingen. Dette ga oss litt ekstra tid til å venne oss til høyden, da Cusco ligger på 3400 meter over havet. Den ekstra dagen ble også brukt på diverse marked, til å prute og kjøpe alt fra poncho, hårbånd, Peru-gensere og mye snacks for turen vi hadde i vente. Og spente som vi var pakket vi alle baggene og gjorde oss klare for tidenes hikingtrip.

Trekking – Dag 1

Så var dagen endelig kommet. Tirsdag 9. Januar satte vi oss på en minibuss kl 06:00 mot nye høyder. Fra Cusco kjørte vi ca i 3 timer til Soraypampa på 3900 m.o.h. På veien fikk vi derimot en hyggelig overraskelse, da vi ikke fant do på stoppestedet vårt i Mollepata på veien. Dette tok en lokal dame i egne hender, og tok oss med til sitt eget hjem. I en liten peruansk bakgård fikk vi alle gått på do, og se hvordan en vanlig peruansk familie faktisk lever. Ganske så store kontraster til hvordan vi vanligvis lever. Da vi senere ankom Soraypampa var det klart for en liten tur opp til en innsjø som lå like ved, som het Humantay Lake. Dette skulle derimot vise seg å være tøffere enn mange kanskje hadde regnet med. Med svært bratt stigning opp mot 4300 m.o.h., var det flere som merket det både i pusten og i hodet. Ikke den mildeste starten på turen kanskje, men utsikten over det knallblå vannet som ventet oss på toppen var helt klart verdt det. De fleste av oss fikk også et helt nytt møte med naturlig medisin, nemlig coca-blader for høydesyke. Og for å være ærlig folkens, det smaker dritt! Men må man, så må man kan man derimot tenke, og håpe på at litt placebo eller andre faktiske naturlige virkestoffer faktisk hjalp oss mer enn vi kanskje trodde på selv.

Da vi kom ned fra innsjøen var ikke klokken særlig mer enn 14, og vi fikk servert litt lunch før vi hadde fri resten av dagen. Med litt skiftende vær og form på alle, ble tiden brukt på å sole seg, sitte i teltene å snakke eller sove. Senere var det klart for det som ble en god gjenganger gjennom hele turen, nemlig tea-time. Dette er en liten snacktime, med alt fra te, kaffe, kakao, popcorn og kjeks. Veldig digg forrett en time eller to før skikkelig peruansk mat til middag. Både lunchene og middagene våre bestod av en suppe først, for så en haug med grønnsaker, enten med noe fancy ris eller annet liknende til og litt kjøtt. Veldig godt, og tror de aller fleste er enige i det. Videre var det klart for en tidlig kveld for å gjøre seg klar for den lengste etappen på trekninga dagen etterpå.

 

Trekking – dag 2

Onsdagen våknet vi opp til pannekaker til frokost, ved siden av de standard luftbollene våre. Stoooor lykke i hverdagen, særlig før dagens 22km lange etappe, der 600 høydemeter skulle bestiges, og 1700 skulle nedstiges etterpå. Været startet ganske så bra for oss, og med sol storkoste de aller fleste av oss seg de første timene av turen. Flere fikk derimot føle litt mer på høyden når vi hadde passert 4300 m.o.h., men uten noe klaging eller syting. Eirik hadde også med litt «norsk drogas» til oss før de siste høydemetrene skulle bestiges, nemlig god gammeldags Freia melkesjokolade. Lite som skal til for å gjøre en gjeng på tur så lykkelige. Så med litt ekstra krefter satte vi alle i vei de siste meterne opp mot Salkantaypasset, ved foten av det 6271 meter høye fjellet. «Salkantay» betyr «wild mountian», noe vi fikk merke på vei den siste biten oppover, da 3 is-/snøskred gikk av på under 30 min. Utrolig å se hvor mye krefter det er i naturen, og hvor mye respekt man skal vise.

Men så over til høydepunktet! (Bokstaveligtalt turens høyeste punkt) Ut av tåken på toppen dukket et blått skilt som kunne fortelle oss at vi var på «Abra Salkantay» (foten av fjellet), på hele 4630 meter over havet! (Litt mer ekstremt enn det meste ekstremsport har holdt på med i år.) Alle kom seg opp til toppen, og smil og glede spredde seg raskt da vi var ferdige med å klatre høydemeter for en stund på turen. Etter å ha ofret tre coca-blader til fjellene, gudene, dyra, de viktigste matkildene, var det på tide å gå nedover. Her ble vi møtt med en god del regn, noe som vi i Sør-Amerika er blitt ganske så vant til. Med et lite lunchsstop på vei ned, bevegde vi oss etterhvert inn i jungelen, hvor det både var kolibrier, et utrolig planteliv og noen lyder vi kanskje ikke helt vil vite hva var. Da vi endelig var nede på 2900 m.o.h., kom vi fram til dagens soveplass, Camp Florentino i Chaullay. Her fikk vi sove i telt under tak, noe vi var ganske så takknemlig for da regnskogen begynte å leve opp til navnet sitt utover kvelden. Med slitne kropper var det digg å få mat og raskt kunne gå i seng.

“lever livet i baris”
Søte Johanna

Trekking – dag 3

Neste dag ventet heldigvis en litt kortere etappe foran oss. Opprinnelig ville guiden vår, Oscar, at vi skulle gå langs bilveien, men Eirik fikk overtalt han til at vi fikk gå på en utrolig jungelsti på motsatt side av elven. Og fy så glad vi alle var for at dette ble utfallet! Her ventet masse kule planter, smale overganger med bratte sider ned og kule bruer. På veien passerte vi også en del små «gårder», der noen av oss blant annet spilte litt volleyball med en lokal liten jente. Veldig gøy! De 3 siste kilometerne ble vi kjørt med buss fram til lunchstedet i Collpampa, hvor det igjen var suppe etterfulgt av litt digg donkey og tilbehør. Andre tok seg en litta powernap i hengekøyene som befant seg der etterpå (kremt, Marte, kremt). Etter dette ventet en liten busstur videre til der vi skulle bo for natten, nemlig Santa Teresa. Etter bare 5 timer gange denne dagen, var det god tid til mye annet, slik at hele klassen bestemte seg for å dra til de naturlige varme kildene (hot springs) som lå like ved. Her fikk muskler slappet av i varmt og deilig vann. En fargerik papegøye fikk vi også se, noe som var veldig eksotisk til tross for at den visstnok var tam.

Trekking – dag 4

Med ganske mange kilometer i beina på få dager, startet fjerde etappe av turen heldigvis med en biltur fram til Hidroeléctica, der vi slapp å gå 3 timer langs en gjørmete bilvei. Herfra gikk stien langs jernbanespor innover i jungelen, mot turistbyen ved Machu Picchu som heter Aguas Calientes. Jeg tror jeg trygt kan si at det var flere enn bare meg som følte litt ekstra på backpacker følelsen av å vandre langs jernbaneskinnene, og se et tog passere deg i ny og ne. Litt sånn «Lady og Landstrykeren». Etter ca. 3 timers gange kom vi vel frem til Aguas Calientes, hvor sola skinte og restaurantene med én gang sloss om å få oss til sine serveringssteder. Her tok vi inn på hostellet «Salkantay», som i sammenlikning med tre dager i telt nesten ble som et luksushotell. Med mye av dagen fri fikk folk gjøre slik de selv ville, som massasje, sightseeing og mer soving. Det fleste som stod i hodet på oss før vi la oss den siste kvelden var vel at nå er vi her, og i morgen skjer det.

En liten hilsen til deg Edvard Schwabe

Trekking – dag 5

«Den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves» er et ordtak som godt kan beskrive trekkingens siste dag. Ved 6-tiden spratt alle opp, og begynte den bratte stigningen opp mot selve premien av turen, nemlig Machu Picchu! Og vi kunne vel nesten ikke vært mer heldige enn vi var. Når vi kom opp mot ruinene lettet alt som var av tåke, og vi ble stående å måpe til den utrolige utsikten. Tenk at noe så majestetisk og flott befinner seg så langt og fjernt inne i dyp peruansk jungel. Det er ikke så lett å forstå. Morsomt var det også med lamaer som vandret fritt rundt på området, og tok det de ville ha av turistenes mat (eller Michelle sin banan). Med litt guidet omvisning av Oscar fikk vi litt påfyll om hva de forskjellige byggene hadde vært brukt til, og se på den utrolige byggeteknikken som inkaene hadde. Etter dette var det full bilde-bonanza, hvor det ble gjort mye rart for å få et minne for livet lagret på telefonen. Men er man først på Machu Picchu må det være lov!
Glade og fornøyde vandret vi ned fra området etter 4 timer der oppe, hvor flere uten å ha merket det hadde blitt både solbrente og kanskje drukket litt lite. Derfor var det godt med skikkelig mat når vi kom ned, og et par timer til å slappe av eller sose rundt på markedet før det var klart for turen tilbake til Cusco. En opplevelse fylt av mestringsfølelse og glede jeg tror vi sent vil glemme.

Årets dab 2018

The standard “Martepose”

     

Det å blogge med peruansk nett er derimot lettere sagt enn gjort, så flere bilder og videoer får vi ta siden. På gjensyn, gringos 🙂

Marte <3