Monthly Archives: January 2015

Cuzco

Vi kom fra Amazonas til Cusco den 9 januar, seint på kvelden etter en nok en 18 timer lang reise, så mange gikk rett og la seg. Andre valgt å lese litt mer i utvalgte diktsamlinger fra Inger Hagerups forfatterskap, fra epoken før hun mistet kontrollen over underlivet sitt:

 

Bokormene fra Ryfylke dypt inne i Inger Hagerup.

Bokormene fra Ryfylke dypt inne i Inger Hagerup.

Cuzco Plaza

Cuzco Plaza

Tidlig den 10. januar stod klesvask og frokost på agendaen. Klassen reiste på en restaurant som serverte vegetarmat over all forventning. Appelsinjuicen var den beste vi noen gang hadde smakt. Fornøyde reiste vi tilbake til hostelet og slappet av, før lærer Eirik gav oss et lynkurs i diverse tabeletter som kunne hjelpe oss om vi følte oss dårlige, eller skulle bli syke. Først og fremst kull, antispy og antibiotikatabeletter. De skulle komme spesielt godt med seinere, da vi lå i en busk og det rant fra begge ender på Inkatrail 4000moh.

Strålende "veggissandwich"

Strålende "veggissandwich"

Steinkirke i Cuzco

Steinkirke i Cuzco

Etter lynkurset fra Eirik dro vi til San Pedro-markedet. Her fikk vi blant annet kjøpt ullgensere med inkamønstere, macheter, inkainspirerte saker og anna juggel som turister biter på. Alle jentene handla også hver sin Inka Trekkingcaps, i alle regnbuens farger.

Jentene og deres capser.

Jentene og deres capser.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

På markedet var det også frukt og kjøtt av alle slag. For eksempel flådde oksehoder, grisehjerter, oksepung, tarmer og hjerner av ukjent opphav.

Spennende ferskvare

Spennende ferskvare.

10928570_10152588467950382_1816905959_n

BJ og en glad gris.

 

Etter å ha tråla markedet rundt søndags formiddag, dro hele klassen på ettermiddagen til et kokamuseumet i sentrum av gamlebyen. Vi fikk en kjapp innføring i kokabladenes historie, fra en ivrig museumsguide med noe krøkkete engelsk.

Uansett: kokablader er en viktig del av kulturen i Andesfjellene, og salg av kokablader er lovlig i Peru, Bolivia, Ecuador og Colombia, til alle andre formål enn koakainframstilling. Kokablader har en oppkvikkende effekt, og inneholder mange ekstrakter som viser seg å ha helsebringende effekter for mennesker. Likevel er kokablader ansett for å være et narkotikum i alle andre land enn disse 4, til tross for at det per 1 gram kokain, må plukkes 30 kg kokablader, og tross at virkestoffet i kokablader er 0,00001% av virkestoffet i 1 gram reint kokain.

Framstillinga av kokain er ingen stor hemmelighet, her er oppskriften!

Framstillinga av kokain er ingen stor hemmelighet, her er oppskriften!

 

Vi gikk rundt og leste informasjonen som stod på veggene dekortert med spennende arkeologiske funn, knyttet til kokabladene historiske og rituelle funksjon for adelen i Inkariket. En funksjon som i nyere tid er overtatt av den vestlige verdens avhengighet til det kjemiske framstilte kokainet, som er både giftig og ødeleggende for mennesker, og giftig og ødeleggende for Amazonas, hvor elvene skylles fulle av bensinen og kerosenene som brukes i rensinga av kokabladene, med dødelig resultat for plante -og dyreliv:

Freddy Mercurys siste bidrag til verden, skrevet kort tid før han strøk med av AIDS i 1991.

Freddy Mercurys siste bidrag til verden, om sin avhengighet til kokain, skrevet kort tid før han strøk med av AIDS i 1991.

 

Vi spiste på en av sikkert tusen bittesmå restauranter i Cusco, hvor Frank hadde gitt oss et spesielt tilbud, der vi kunne velge fritt mellom 10 soles menyen «on the house».

Vi kunne velge mellom mange forskjellige forretter, supper og hovedretter. Dette gav store muligheter for å smake peruansk mat (som i dag er regna for å være blant verdens beste kjøkken, bedre enn det franske!). Feks. retter som inneholder aji, nøttesaus, fisk i limemarinade, koriandersupper, mørt alpakkakjøtt og en rekke andre smakfulle oppdagelser for oss nordboere.

På menyen stod også internasjonale retter som peruanerne har liten forutsetning for å å mestre på en gassplate i en knøttlitten kjøkkenkrok, som spaghetti bolognese, og som dermed var av varierende kvalitet.

Uansett valg av rett tok det typisk peruansk tid å få maten på bordet, altså omlag en time, men det var gratis og da går alt i grisen. Flertallet mente at maten smakte som øl, (ettersom elevene stort sett valgte internasjonale retter; og ingenting smaker som italienske retter lagd av tyrkere på Carl Berner, red.anm lærern), men vommene ble i det minste fylt opp.

 

Neste morgen ville vår tourguide Frank vise oss en slags seremoni som fant sted på  Plaza de Armas, sentrumsplassen i Cusco. Dette var flaggheising og folk som gikk i tog. Frank ville også ta oss med på enda et marked, enda lenger ned i byen flere ganger større. Men det virker som uansett hvor stort, eller hvor markedet ligger, så finner man det samme rare juggelet, type en haug dårlige kjeks, 17 sorter brus, ultralyst bakverk og en rekke friterte matretter . Allikevel bruker peruanerne slike markeder, spesielt de områdene som selger mat for å handle inn til livets glade dager, noe som er nokså interessant å se på for oss fra andre enden av jorda, med andre forbruksmønstre og varepreferanser.

Peruansk sermoni

Peruansk sermoni, med peruanere med fargerike nasjonaldrakter

 

Senere på dagen fikk vi mye informasjon om inkatrekingen som vi skulle på dagen etter. Dette møtet varte i en drøy halv time. Hvor vi ble kjent med guidene til turen vi skulle ut på dagen etter.

Skrevet av: Magnus Johannesen-Berg og Sofie Haslum J

Tirsdag morgen 6 februar, kl. 05:00 var alle elever spent opp, og ferdigpakka for regnskog.

Transporten var estimert til å vare i 10 timer (inkludert frokoststopp i byen Ninamarca, en kjapp titt på en preInkagravplass på 3800moh, pitstop i Paucartambo og sykling nedover Cloud Forest i 3 timer), før vi skulle kunne tre ut i Manu National Reserve Park, i dypet av Amazonas.

Veien var nok en gang temmelig kronglete. Denne gangen med veldig brå stigning fra Cusco på 3400moh., opp til det høyereliggende fjellplatået over tregrensa i Andesfjellene: Altiplano 4000moh., for så å kjøre ned fra Altiplano med tilsvarende mye svinger til Amazonasplatået på rundt 1000moh. Fra veien og ned til dalbunnene var det brutalt bratt, dårlig veisikring og ingen ønsket at bussen skulle kjøre utfor. Utsikten derimot kunne man faktisk ikke klage over:

20150116_175026

Utsikt mot Mt. Salkantay, 6271moh.

 

I Ninamarca spiste vi toast med eggeomelett og en deilig appelsinjuice, før klokka var slagen 0700..

Videre førte vegen oss ut langs ryggene på Altiplano, til en gravplass på 3800moh. ,  der det var begravet viktige personer som levde ca. 1000 år siden før Inkaene, (preInka). Det var ganske tungt å puste da vi bevegde oss, ettersom luften er tynn så høgt oppe.

André ved preInkamaoseleumet 3800 m.o.h

André ved preInkamaoseleumet 3800 m.o.h

Videre rulla vi ned til den idylliske fjelllandsbyen Paucartambo, hvor vegen og byen krysser en av de lengste tilsførselselvene til Amazonas. Carlos, vår eplekjekke guide oppkledd i meget kul bandana og jungeluniform, gav oss en eviglang innføring om byen i steikende sol.

 

Landsbyen Paucartambo

Landsbyen Paucartambo

Vegen videre gikk ut over siste fjellryggen, ned til inngangen ved Manu nasjonalpark.

Carlos  viser oss kart over Manu Nasjonalpark, ved inngangen til Amazonas.

Vår guide Carlos viser oss kart over Manu Nasjonalpark, ved inngangen til Amazonas.

 

 

Amazonas brer seg utover under oss.

Amazonas brer seg utover under oss.

 

 

Geografisk sett er landskapet ekstremt klart avgrensa, hvor det en meter er Altiplano uten vegetasjon, en meter lengre nede er Amazonas i vill utfoldelse med Cloud Forest som brer seg ut i form av ugjennomtrengelig jungel.

Fra inngangen til Manu på toppen av åsryggen, skulle vi sykle nedover Cloud Forest og inn i Amazonas. Totalt nærmere 3000 høgdemetere. En helt spesiell sykkeltur, som kun et fåtall har gjort før oss. Vi ble fortalt at færre enn 100 stykker hadde gjort denne nedstigninga ridende på metallhester før oss. Dette virka sannsynlig, all den tid møtende banankonvoier stoppa opp og tok bilder av oss, som eksotiske vesener!

Vi startet med halvdårlig vær, som i opplev kulde pga. den høge luftfuktigheten og striregn, som gav kvite knoker og kalde lem. Jo lavere ned vi kom, jo varmere og fuktigere ble det. Halvveis nede stoppa vi for å spise lunsj ved et fossefall som kryssa vegen, samt glo på de første abekaddene som hang etter halen i lianer, + le oss ihjel av de gjennomskitne andleta på 17 stk rakkerunger.

Malene og Anna rene og pene

Malene og Anna, meget rene og pene.

Tro oss, folk så ut som de hadde jordas diarè ut av alle hodest kroppsåpninger.

 

Dirty Oppland.

Dirty Oppland.

De skidne pikene Anna og Amalie + Rudolf.

Anna, Jesper og Amalie noget skidne..

Til lunch fikk vi servert en fet tallerken med kyllinglår, potet og grønnsaker. Sykt digg. Etter å spist oss mette satt vi oss på sykkelen, og kjørte videre i en times tid før vi stoppet og skiftet klær, og spylte oss halvreine i en foss. André, Simen og Leif insisterte på å ikke bare skylle seg, men ta en real dusj med shampo, balsam og fuktighetskrem. Spice boys ikke uten grunn..

Spyling av rakkerunger

Bussen ble jævlig klam fordi alle var våte og varme. Vi rulla videre i buss i nok en time, før vi ankom den første lodgen (hytteresidens) nær landsbyen Pilcopta.

Trygve holder foredrag om geografi i Pilcopata.

Trygve holder foredrag om geografi i Pilcopata.

Første synet som slo oss var to grønne arapapegøyer. De var temmelig tamme og det skulle ikke så mye til for å få dem til å kravle over fra treet til armen vår.

En forskrekket Ida og arapapegøyen.

En forskrekket Ida og arapapegøyen.

 

Møremannskapet ble så delt inn i tomannsrom.

Mens vi ventet på mat tok vi alle sammen en tur ned til landsbyen, som bestod av en gjørmete hovedgate, med mange små kiosker på rekke rad, med samme innhold i hver sjappe.  De ansatte i hver sjappe satt rett ut med beina på plastborda, og så på sine små boks tv’er. Rart at de kan drive butikk på denne måten!

 

Sjappe

Sjappe

Mørket falt fort og vi fikk en litt ekkel beskjed av reiseguiden vår Frank, som på sin karakteristiske tyskengelske aksent sa: "Watch out for all Ze dangerouZ and poiZenouZ ZnakeZ guyZ, yeah! We Zee uZ in Ze Lodge!". Vi brukte telefonene våre til å lyse opp stien fra Pilcopata til lodgen, hvor vi sakte og rolig gikk opp, noen mer redde enn andre..

Oppe i lodgen fant Magnus J.B en ny bestevenn. En nattesverm på størrelse med en håndflate, som hadde kommet seg inn på rommet. Magnus insisterte på å la den bli i rommet, noe Trygve ikke gikk med på. Altså måtte Magnus gi slipp på sin nyerverva venn og slippe vesenet som fort kan være en bot fly(!) ut i det fri.

Magnus J.B og hans nye BFF (nattsvermer)

Magnus J.B og hans nye BFF (nattsvermer)

Middagen ble omsider klar, og det var utrolig hva de fikk til på det lille kjøkkenet med minimalistisk antall redskaper tilgjengelig: Nok en gang 3 retter, med suppe til forrett, og kake til dessert.

Etter middagen ble det en tidlig kveld, vi hadde tross alt rulla langt og lenge, med både buss og sykkel.

Neste morgen sto vi opp kl. halv seks for å spise frokost, samt pakke sammen sakene og hoppe i bussen til havnebyen(!) Atalaya ved munningen av elva Rio Alte de Dios, hvor vi skulle vi ta båt 2-3 timer til Hot Spring.

Nok ein busstur.

Nok ein busstur.

Havneby(!) fordi Atalaya er om lag 4000km fra havet, og fordi bilvegen slutter her. Etter dette stedet er det fortsatt regnskog i omlag 2000km østover, til tross for intens gullgravervirksomet, oljeutvinning og kokainframstilling som alle dreper regnskogen. Men altså ikke mer veg, før på brasiliansk territorium.

Utsiktspunkt over Amazonas, før Atalaya.

Utsiktspunkt over Amazonas, før Atalaya.

 

Uansett, Hot Springs var ikke som vi trodde en koselig lodge, men en varme kilde som var sjukt digg å bade i. Til tross for at det stinket sump&prump var det som sagt smuuuuud! Vannet kom fra en sovende vulkan lenger oppi høyden. De varme kildene har sammenheng med alle jordskjelvene som Peru blir utsatt for, ettersom Peru ligger over flere kontinetalplater som flyttes mot og fra hverandre. Disse forflytningene er grunnlaget for Andesfjellene, jordskjelv og varme kilder (spansk: Aguas Calientes) som er finnes over hele Peru, og gir grunnlag for 3000 jordskjelv årlig.

På veg mot varme kilder.

På veg mot varme kilder.

Etterpå lunsj gjorde vi en liten spasertur fra den varme kilden, og inn i jungelen hvor vi fant paradis: Et sirkulært fossefall hvor vi kunne hoppe utfor den tre meter høy fossen og bade i elvekulpen under, omtrent som kulpen i Fantomet..

Bading i oase i Amazonas.

Tilbake på elven tok båtturen nedstrøms 40 min inntil vi ankom lodgen der vi skulle sove i to netter.

Trygve i båt på floden.

Trygve i båt på floden.

 

Lodgen var nybygd midt i ville jungelen. Det må ha vært en forferdelig slit å bygge opp en slik lodge, uten vegforbindelse, uten strøm og med tjukk ugjennomtrengeli jungel på alle kanter, som først må ryddes bort, før første plankene kan spikres sammen.

Vi spiste nok en runde digg mat i 3 omganger, for Jon Blund innhenta oss i 22-tiden.

Adventuraelevene var grytidlig oppe, kvart på fem som avtalt kvelden før. Peruansk tid er relativ, så frokosten ble forsinket til halv 6. Omsider kom maten på bordet, i form av pannekaker og mangopai. Veldig godt, og veldig søtt for tarmen.

Vi hoppet i støvlene våre og traska avgårde. Klassen ble delt i to grupper slik at vi lettere kunne motta info og kule fakta om forskjellige type planter, orangutanger, abekadder,krokofanter osv. Vi slengte oss i lianer og hadde ett lite pitstop, der enda mer frukt drikke ble presset ned i tarmen.

Så var det offroad! Stien forsvant og vi gikk i den ville naturen. Vi stoppet nok engang, fordi våre guider Abel og Carlos på død og liv skulle hogge ned ett gedigent palmetre, som naturlig nok tok lang tid. De brukte sløve macheter, på en stamme som var omlag en meter i omkrets.. I tillegg var palmetreet knallhardt, som å hogge i stein. Denne prosessen tok minst tre kvarter, og dedikerte elever koste seg glugg:

Bokormene plukker seg i nesa, mens guidene hogger ned mattrær til oss.

 

Treet falt, og selvfølgelig datt det ned i ett vepsebol.. Grunnen til at guidene hogg ned dette treet, var at i treets «hjerte» lå det noe som minnet om ostnad. Ett hvit og mykt gummilignende stoff, som kunne spises rått eller kokes med krydder og andre deilige greier. Vi traska tilbake til lodgen med palmetrebiten, spiste palmeostnaden og hadde en siesta i 2 timer:

Kjernen fra palmetreet vi fikk til lunsj.

Kjernen fra palmetreet vi fikk til lunsj.

Været var strålende og mange av oss tok stoler ut i solen for å steke, mens vi skrev dagbok og knadde hverandre på tarmen.

"Etter siesta er det ny ekspedisjon" (Peruansk/Sunnmørsk ordtak). Målet var ei litta elv som vi kunne bade i, sammen med små krokodiller og pirayaer. Turen bort tok ca. en time, gjennom en liten gjørmelandsby, busker og kratt.

Ettersom det er regntid i Amazonas var elven mer grumsete enn vanlig, men det stoppet oss ikke for å hoppe uti. Strømmen i elven var greit sterk, grunnet en sving i elveleiet der vi holdt til. Vi hoppet fra noen steiner, jakta krokofanter og koste oss.

Elevene vandrer bortover elven på vei til badespotten

Elevene vandrer bortover elven på vei til badespotten

Etter noen timer peip det på ny i vommene våre, så løp tilbake til lodgen,nok en gang for å fores. Maten var som vanlig veldig god, og det var mye å velge i, blant anna halvstekt ku og fritert pygme.

Etter nok en siesta, tok vi fatt på dagens tredje ekspedisjon. Vi skulle forbi elven hvor vi badet, og dypere inn i jungelen. Målet var å finne den beryktede bushmasterslangen, Sør-Amerikas mest giftige slange. Vi gikk og vi gikk, men så ikke annet enn giftige planter. Det mørknet kjapt og vi måtte frem med hodelyktene våre. Det var intenst og spennende. Utrolig nok fant vi ingen bushmaster, men derimot en fantastisk stjernehimmel.

Etter ett par timer på utkikk kunne vi velge å gå tilbake til lodgen, eller bli med Abel å lyse etter kuer. Vi ble overrasket over kuekspedisjonen førte oss til nøyaktig samme sted som vi tidligere hadde badet. Her skulle det altså være kuer, men igjen ble det en liten nedtur da vi ikke fant det vi kom for å finne. Likevel ble vi møtt med stjerneklar himmel og ildfluer, samt en flokk en flokk pygmeer, et nydelig syn rett og slett! Vi tok med oss et par pygmeer i sekken til kvelds, for ved lodgen skulle vi snart spise middag. Vi spiste å koste oss med det møre pygmekjøttet. Så var det tidlig sengs etter mange turer og mye aktivitet

Sofie er svært fornøyd med å sitte i båt

Sofie er svært fornøyd med å sitte i båt

Neste dag stod vi opp 0500 for å spise frokost, pakke sakene og pelle oss til båtene, for å komme oss tilbake til Cusco etter fire fantastiske dager i jungelen. Det første som skjer med båten vi to bloggerne sitter i, er at båten treffer grunnen. Altså måtte vi dytte båten fram og tilbake før vi klarte å komme oss løs. Et svare strev for oss dataindivider, som ikke lengre har muskelstyrke i leikamen, ,etter altfor mange timer med dataspill. Etter at vi var løs fra moder jord, kjørte vi oppover elven (altså mot strømmen), og stoppet opp ved ei litta grunne i elva. Planen var å se papegøyene som bada fjærene i et grustak langs elvebredden, men disse var ikke på jobb denne dagen. Papegøyene var i området, men dessverre ikke å se.

Jesper staker flåte i Amazonas.

Jesper staker flåte i Amazonas.

Derfor dro vi litt lenger opp for å stake flåter langs en sump for å få et siste blikk av jungelen, blant anna forhistoriske fugler med klør på vingene. Alt dette før vi skulle busse i 6 timer.

Da vi var tilbake i Atalaya fant vi en telefonkiosk hvor vi ringte hjem til mor, far og Kaja, (Andrés elskede).

20150109_123400 (1)

Akutt&intens soling i hovedgata i Atalaya.

Vi dundra gjennom byene i ingenmannsland, før vi måtte stoppe opp to ganger på veien oppover i Cloud Forest, ettersom det hadde vært jordras over veien. Heldigvis trengte vi ikke å vente lenge før vi var forbi hindringene, og kunne fortsette veien hjem til Cusco, hvor vi planen var å sove i telt, i ødemarka med pissreg i 4000 meters høgde, de neste 3 døgnene.

Skuffelsen var derfor stor hos oss bloggere, da lærer Eirik fortalte at vi i stedet skulle ta inn på et deilig hostell i Cusco, med varmt vann i springen, porselensdasser, og masserende salsadansende dverger for våre støle rygger, som et ledd i oppkjøringa til Inkatrekking i Machu Pitcu. Sånn er altså verden blitt..

 

Bloggebros out!! Leif og Trygve!!!;) <3

Lørdag morgen  0500, 2 februar, møtte en heller spent gjeng på Gardermoen International Airport. Da sistemann Anna også endelig hadde kommet fram, fikk vi rotet oss gjennom innsjekkinga, med liggeunderlag, storsekker og anna spesialbagasje, og kom oss etterhvert inn på flyet. Selv for Ida som har flyskrekk, og Magnus sin høydeskrekk (stakkars Leif som satt mellom dem!), var den blodfattige frokosten som bestod av brød, "sofaost" og smø det eneste vi kunne klage over.

Flyet gjorde transfer i Amsterdam, hvor vi ventet noen timer før flyet til Peru skulle ta oss videre.

Leif og Jesper ville ha sushi, så de snek seg videre forbi en ny sikkerhetskontroll, med passet til Simen på innerlomma. Forbi denne passkontrollen gikk det ikke gikk an å returnere tilbake. Det er nok ikke helt usannsynlig at vi opplevde noen minutters nervøse venting, før eierløse pass ble sendt til tomhendt elev, så Simen slapp å bli sittende igjen i Amsterdam.

Vi rakk å leke en runde ninja med masse bråk og spetakkel, (med ENDEL glanende tilskuere og smått pinlig berørt lærer) før vi plasserte rumpestumpene våre på et mye, mye større fly til Lima.

Vi fant fort ut at flyet ikke var i nærheten av fullt, så mange utsendte elever fra Møre falt for fristelsen til å sette seg bakerst i flyet, hvor vi fikk 2-3 seter hver, noe som passet bra på den tolv timers lange turen som sto foran oss. Med fjernsyn i hvert sete, med en rekke utvalg film, spill og moro, godt selskap, og i følge Magnus JB "OK pluss flyvertinner" som vartet oss opp, gikk de tolv timene relativt fort.

En liten stund var Ida hysterisk nervøs pga litt turbulens, men etter intravenøst inntak av store mengder valium roa hun seg også ned, så alle sytten individene fra Adventura Sør-Amerika fikk plantet beina trygt på moder jord. Dette hadde vi ventet lenge på, og plutselig var vi der - helt på andre siden av jorda, i et fremmed land, hvor vi forhåpentligvis skulle få minner for livet!

Jentene klare for Peru!

Jentene klare for Peru!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Vårt første møte med Peru var at ikke alle fikk bagasjen sin. Sitat Trygve: "Hvis bagasjen min kommer sist blir jeg sur!". Da de fleste av oss hadde fått sekken på ryggen og var klare til å reise videre, var det nettopp Anna og Trygve sine sekker som ikke dukket opp. Ikke bare var Trygve sist med å få bagasjen, han måtte vente i flere dager før han fikk den. Etter å ha fått beskjed om at de manglende sekkene skulle ettersendes direkte til Cusco, fant vi guiden vår Frank, og hoppet på en buss som skulle ta oss til et hostell i den rike bydelen Mira Flores, hvor skjønnhetssøvnen skulle utøves.

Trygve og Anna ved serviceskranken på flyplassen i Lima

Trygve og Anna ved serviceskranken på flyplassen i Lima

Søndag morgen var mange av oss oppe tidlig oppe, for å gå litt rundt i Lima og titte, før vi skulle ta buss til Cusco etter lunch.

Gatekunst i Lima

Gatekunst i Lima

Før frokost hadde vi allerede vært nede ved stranda under Mira Flores, og siden vi ikke skulle dra før om mange timer, gikk vi ut på enda en jakttur etter proviant til de 22 timene vi skulle sitte i buss til Cusco.

Ut på klippene ved Mira Flores.

Ut på klippene ved Mira Flores.

På vandring rundt i Lima kom vi over mye rart, blant annet en gjeng på rulleskøyter, spinningsykler plassert midt på gata og selgere av diverse slag. Videre kom vi over en gjeng peruanere, som rista vel og godt på hoftepartier og stumpen i et samrøre med musikk. Sporty som vi er slang vi oss med, og snart shaket samtlige av Sør-Amerika-elevene på hoftene sine.

Gatedans i Lima

Gatedans i Lima

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Selv følte vi kanskje at vi ikke fikk det like bra til som de innfødte, men lederskikkelsen på scena var tydeligvis uenig, for plutselig var også Ida, Magnus JB og Leif lokket opp dit, og danset med han!

Ida, BJ og Leif gjør ringdans for firkantfolket.

Så var det tid for å reise til Cusco. Som sagt skulle turen ta hele 22 timer, men vi så ikke så mørkt på det. Den positive innstillinga varte helt til sjåføren satte på den første av Gud vet hvor mange filmer, med full lydstyrke. Kun den første filmen hadde engelsk teksting, resten var dubbet både til overdramatisk, intens spansk og spansk teksting. Dermed kunne vi se langt etter å få sove, og 22 timer virket 22 hakk lengre.

Mens jentene enda så lyst på livet på buss.

Mens jentene enda så lyst på livet i buss.

Etter seks timer i buss, stoppet vi for å spise middag. Restauranten var ikke norsk veikrostandard, (som om det skulle være et kvalitetsmål), men dette er vel også noe av sjarmen ved eksotiske reisemål? -Noen ble servert kylling med klørne på tallerkenen. Det så ikke veldig delikat ut, likevel hindret det ikke eleven i å slikke kyllingtærne reine for saus. Andre fikk fritert kattunge på grillspyd, måpende til hva konsekvensen av å ikke følge med i spanskundervisninga kan være..

Videre på bussen var det mange som sovnet etter at bussjåføren endelig tok en pause fra sin torturlignende filmframvisning, hvor tornadojegere ble vist med volum type 120 desibel styrke, mens Andesfjellene snodde seg imot oss i mørket, på kronglete vis.

Neste morgen hadde ørkenlandskapet plutselig blitt til frodige fjell. Veien var nå bratt og sitat "jævlig svingete", og nok en gang ble det satt på film med en nærmest uutholdelig lydstyrke. Resultatet lot ikke vente på seg lenge; stakkarslige nordmenn presset opp magesekkinnholdet, ut vinduer og inn i midtgang, akkompagnert av den deilige miksen bratte svinger, ekstrem høyde (nesten 5000moh.), dårlig lufting og elendig bussmanøvrering.

Velkommen til Cuco, 3400moh!

Velkommen til Cuco, 3400moh!

Vel framme i Cusco, på 3400moh, hadde samtlige vært på reisefot i minimum 48 timer. Enkelte hadde faktisk vært avgårde i nærmere 100 timers reise, fra perifere indre strøk i Lierne og omegn.

Som bildet under viser, var det en frisk, rask og rørig delegasjon fra Møre Folkehøgskule, som ankom inkaenes hovedsete, etter 22 timers oppbevaring på bussen:

Ingrid smått grønn i andledet, ved ankomst Cusco.

Ingrid smått grønn i andletet, ved ankomst Cusco.