Hei bloggen <3

Denne uka har vi øvd enda mer på å stå på ski. På mandag var planen at vi skulle gå topptur til Melshornet. Ekstremsport ble med oss og vi satte i gang fra bunnen av Reset skisenter i Volda. På vei opp ble vi delt inn i grupper og øvde på å traversere. Da vi hadde kommet til toppen av skisenteret fyrte vi opp to bål og spiste en god, brent brødskive. Sikten var veldig dårlig, så vi kunne dessverre ikke fortsette mot Melshornet. Vi måtte snu og kjøre ned bakken igjen, men som fjellvettregel nr. 8 sier - "det er ingen skam å snu".

Etter morgensamling på tirsdag satte vi oss i bilene og kjørte mot Strandafjellet. Vi var klare for to hele dager i bakken, og været den første dagen innfridde virkelig. Sola skinte og snøen var veldig bra. Vi koste oss med de gode forholdene i bakken hele dagen. Da vi kom til leilighetene lagde vi digg taco, før de fleste slokna foran peisen. På kvelden Birte kom med sjokoladekake til oss, i tillegg til å ta med skia en av oss klarte å legge i feil henger...

På onsdag sto vi opp tidlig for å rekke å spise frokost og vaske ut av hytta før bakken åpna. Det var ikke like fint vær som på tirsdag. Lyset var flatt og det var dårlig sikt, men vi koste oss forde. Vi øvde mer på teknikk, og man kan se stor progresjon hos alle på de få dagene vi har stått så langt.

Torsdagen ble brukt i gymsalen sammen med ekstremsport. Der hadde vi zumba i regi av Marit, før vi hadde en økt skredlære med Bjørnar. Etter lunsj dro vi, sammen med ekstremsport, til Volda for å høre på et informasjonsmøte om spenningskurset på Bjorli som vi skal på seinere i år.

Det har vært en tipp topp uke og nå er vi klare for vinterferie!

Hei!
Da er vi tilbake på norsk jord, og den første uka tilbake på skolen er allerede forbi. Etter en liten uke fri grunnet avspasering fra Peruturen, synes nok alle det var veldig godt å komme tilbake til Ørsta og se igjen alle på skolen. Ikke minst var det herlig å komme tilbake til snø og randonneski, og mesteparten av uka har gått med til skikjøring.

Første obligatoriske dag for oss var seminaret på lørdag, der Miranda snakket om da hun gjennomførte sin drøm og krysset Grønnlandsisen. På elevkvelden samme dag hadde ekstremsportklassen stelt istand afterski-tema, og alle møtte opp i freshe farger og skiklær. Kvelden ble veldig bra, med morsom underholdning fra X-sport klassen, og bålkos og grilling i etterkant.

Ekstremsportklassen kledd i flotte kostymer på elevkvelden.

Allerede på tirsdag var det på med ski, for å teste de i bakken på Volda skisenter. Denne dagen var trekket stengt, men siden det var første økt med klassen hvor alle hadde fult utstyr, var det greit å få øve seg på å gå opp bakkene med feller, for så og stå ned. Vi startet å lære litt teknikk, og fikk gode tips og råd for en mest mulig effektiv tur.

 

Her øves det på bruk av feller

Tobias og Torgeir har tatt av fellene helt selv og er klare for nedkjøring

På toppen av Ørsta Skisenter

Johanna viser sine beste tips til grilling av ostesmørbrød

Onsdagen var det på'n igjen, men denne gangen tok vi turen til Strandafjellet, som er et større trekk enn det i Volda. Her møtte vi på ekstremsportklassen, som hadde vært der siden dagen før. Vi hadde også mye mer fokus på teknikk denne dagen, der vi fikk god hjelp både av Eirik og assistent Astrid.

På torsdag hadde vi en hviledag fra skigåinga. Da hadde vi gymsalaktivitet sammen med Body & Mind-klassen, før vi som vanlig hadde romvask etter lunsj. I tillegg hadde noen av oss oppgaver som måtte gjøres som forberedelse til fjordårstreffet denne helga. For fra torsdag av begynte det å komme elever fra fjordårets kull, som hadde reunion denne helga.

Sammen med fjordårselevene, hadde hele skolen skidag på fredagen. Da hadde vi leid hele skianlegget i Ørsta, og alle nye og gamle elever fikk stå om de ville. Vi fikk også servert herlig lapskaus til lunsj, som vi alle satt inne og koste oss med. Selv om vi hadde litt regn og snø i starten, og sikten ikke var optimal, hadde vi en super dag i bakken.

 

I helgen var det som nevnt fjordårstreff. Dette startet tradisjon tro med volleyballkamp, hvor årselevene spilte mot fjordårselevene. Årselevene vant (såklart), med stillingen 2-0 i sett. I og med at dette var en litt spesiell helg, fikk vi servert blomkålsuppe til lunsj, samt at vi hadde en litt finere middag etterpå. På kvelden var det duket for elevkveld, der hver klasse hadde et lite innslag hver. Vår klasse kjørte på med samme underholdning som på juleballet - nemlig dramatisering av Pochahontas dub. Det ble en fin kveld med mye latter, sang og god stemning.

God stemning både på og utenfor banen under volleyballturnering

I dag (søndag) dro fjordårselevene tilbake. Det har vært gøy å treffe tidligere elever, men allikevel er det godt å ha skolen for oss selv igjen 😉 I dag var det ellers høy skredfare, så folk har dermed brukt dagen på forskjellige aktiviteter både inne og ute. Til uka blir det igjen tre nye dager med ski, og vi gleder oss masse!

Klemz fra Johanna og Nora

Heihei! 😀

Den siste uken vår i Peru tilbragte vi på "ferieparadiset", Paracas. En kystby omringet av ørken så lang øyet kan se og uheldigvis også en rekke oljeraffinerier, som står i stor kontrast til det ellers så fine området. Vi har vært i Paracas i 5 dager, noe som for mange føltes ut som langt færre. Tanken på at vår tid i Peru snart var over var veldig fjernt og når sant skal sies så er det nok flere av oss som gjerne skulle hatt en uke til her i inkalandet. Men når vi nå vender snuta hjemover så sitter vi igjen med mange nye opplevelser, erfaringer og ikke minst minner. Masse minner som vi kan mimre over i lang tid fremover.

Turen til Paracas var ikke så lang som den tidligere "monsterturen" på ca. et døgn, men du verden som den utkonkurrerte den i komfort og generell trivsel. Bussjåføren tok oss med på en vill kjøretur på 17 timer, som førte til en jevn strøm av bilsyke peruanere på vei mot en do som stinket oppkast lang vei. Kjøringen bestod av full fart inn og ut av svinger og en god dose rykk-og-napp kjøring. Vi opplevde at flasker, sekker, poser, etc. datt ned fra hyllene overfor og skled frem og tilbake i bussens midtgang. Flere av oss var på kanten til å bli ordentlige dårlige, men vi holdt ut og var glade da vi endelig ankom Ica, og skulle bytte til en mindre buss og ikke minst, en ny sjåfør.

Vel fremme i Paracas var klokken rundt 11 om morgenen, og vi ble bedt om å få i oss en matbit før første kitepulje skulle ut i aksjon kl 12:00 i wakeboard lagunen. To puljer ble satt i gang første dagen, dvs. 8 personer som lekte seg i vannet, og testet ut balanse på brett, hvordan man skulle reise seg opp i fart, svinge og "switche" (endre hvilket ben som står foran og bak). Det var en del prøv-og-feiling på mange, men etter en del "faceplants" og en god lyskerøsking fra "bleiene" vi hadde på oss, fikk mange dreisen på det. Dette var en veldig gøy opplevelse, det var mange som storkoste seg og så skikkelig frem til å teste ut det de hadde lært nede ved kysten dagen etter. Om kvelden fikk vi servet ceviche, Perus nasjonalrett, til forrett, som er hvit fisk liggende i sitron og lime lake, servert med søtpotet og harde maiskorn. Dette falt i varierende smak hos lamaene, men hos de fleste gikk det ned. Til hovedrett ble det servert blekksprut med både ris og pommes frites som tilbehør, noe som vi har stusset mye over på denne turen.

Nå var det endelig tid for en mer avslappet dag for de slitne kroppene våre. Noen gode timer nede ved stranden med litt introduksjon og basiskunnskaper i flyving og kontroll av kitene ble dagens eneste aktivitet, ettersom resten av døgnets timer med sol ble nytt av mange ved hostellets paddleboard lagune, i vannet eller ved bassenkanten hvor vi sleika i oss all den solen vi klarte å tak i. Dette var en dag som mange koste seg veldig på, samt hostellet tjente godt på å selge både hamburguesa "Mexicana" og "Royal" til samtlige av elevene både denne og senere dager.

Dagen etter var det duket for båtguiding til Islas Ballestas, en øysamling hvor sjøløver, pingviner og fjærkre levde. Når vi ankom øyene med båt ble vi møtt av en vegg av stram og sur eim av "guano", fuglebæsj, som blir skrapt opp fra steinmassene med en del års mellomrom. Guanoen er med på å gjøre øyen og dets omkringliggende undersjøiske området fruktbare. Underveis på sikksakk-kjøringen mellom øyene så vi underlige steinformasjoner formert som bl.a. ansikt, og en 60-70 meter lang strand full av sjøløver og hanner som ropte av full hals. Det synet som nok gjorde størst inntrykk på oss var den overveldende mengden av fugler som både fløy over, rundt og i horisonten, men som også satt på øyene og skuet nysgjerrig på den jevne strømmen av turistbåter som passerer forbi.

Tilbake på trygg grunn ble vi nok en gang sendt ut til José Luis og kompisene hans nede ved kysten for å lære oss å kite. Kitetimene denne dagen startet ikke spesielt lovende ettersom vinden ikke var sterk nok til å få de store kitene opp med. Det førte til at vi på det første kurset måtte utsette den etterlengtede "lekestunden" med omtrent en time. Når vi endelig fikk en tommel opp fra en av kite-gutta var vi kvikke på beina og fikk ting "up-and-running" i en fei. Kiting i vannet var langt vanskeligere en det en del av oss så for oss i utgangspunktet, men vi hadde et par "shining moments" hvor noen kom seg opp og ut på havet på første eller andre forsøk, men ikke hadde peiling på hvordan de skulle svinge tilbake mot land. Dette førte jo til at de kjørte på vinden lang ut fra kysten, med lykkerus og adrenalin pumpende gjennom kroppen. Da var det bare en løsning, og det var å bli plukket opp av båt, noe som nærmest ble sett på som et mål. Ble du hentet av båt, så klarte du å kjøre langt. Det partiet som ikke var på stranden og kitet, befant seg på hostellet og nøt solen så godt de kunne, med et bar bestillinger av hamburgere fra hostellets kjøkken. Middagen denne dagen var salat til forrett, med "lomo saltado" til hovedrett. Kvelden ble også brukt til å feire at Bertine ble 19 år, og hun fikk "servert" brownies av Eirik. Etter middagen dro en del av jentene ut på café for å feire bursdagen hennes.

Tidlig om morgenen dagen etter hadde vi avreise til Huacachina, en oase i ørkenen, men idyllisk som det kan høres ut, så har det dessverre blitt ødelagt av en rekke byggeprosjekt omkring vannet. Men vi dro ikke bare for å se en oase! Vi kjørte dune-buggy og fikk sandboarde ned noen virkelig store sanddyner. Med 8 personer pluss en sjåfør i hver bil, fikk vi cruiset rundt i sanden en times tid og kjente suget i magen flere ganger. Personlig så hadde jeg mitt livs glede ettersom beltet mitt var "litt" løst og derfor fikk jeg oppleve hvordan det var å være ganske så vektløs samtlige ganger før vi landet og hadde en temmelig "bumpy ride", noe som jeg elsket! Den ene buggysjåføren var en ungutt og passasjerene hans var nokså glade for å sitte på i hans bil, ettersom han kjørte på og var gira på å ta oss med ned de drøyeste bakkene. Når vi omsider stopper mitt i hutta-heiti for å sandboarde var mange i klassen hypa som bare det for å hoppe på brettet og surfe ned sanden. Sjåførene oppfordret oss heller til å skli ned bakken liggende på magen noe som viste seg å være vesentlig mer effektivt. Farten var enorm og vi dundret langt ned bakken og stoppet i oppoverbakken på neste sanddyne. Noen knall og fall ble det, som f.eks Tobias som fikk et knallhardt møte med sanden. Til tross for litt smerter her og der, samt et ansikt fullt av sand kom smilet fort frem igjen.

Dagens kitesurfing var en heftig affære. Vinden dro godt og stranda var full av folk i ulike aldere som var langt mer erfarne enn det vi kunne klart å bli på den knappe uka vi var i Paracas. "Rastafyren" (som hoppet flere meter i både høyde og bredde) og "han kidden" (en 8-åring som herjet på grunna) var to av kiterne som imponerte oss mest når vi skuet utover kystlinjen. Flere av oss fikk vesentlig bedre resultater denne dagen, og en del klarte å svinge fram og tilbake og kontrollerte vinden med større ro enn før. Sigurd var blant dagens høydepunkt, som på død og liv skulle kite med kiten sin på "klokken 10" med håndtaket trukket stramt og tett inntil kroppen. Instruktøren hans ba han kjøre saktere men Sigurd ville kjøre fort. Stiv som en pinne, føk han av gårde langs vannet i full fart. Kveldens middag ble på en fancy restaurant som var vel verdt 5 etasjer med trapper, for her kunne vi spise omtrent hva vi ville. Maten var latterlig god og "frozen pasionfruit lemonade" ble en innertier, ettersom hver eneste som tok en liten slurk måtte bestille minst en til. Folk bestilte mat i hytt og pine, og spiste seg gode og mette.

Nå er vi hjemme igjen i kalde Norge, noe som er veldig merkelig ettersom vi nylig har vært i strålende sol og 26 varmegrader en halv klode unna. Denne studieturen til Peru har vært en minnerik opplevelse for livet. Takk for alt vi har fått vært med på de siste 3-4 ukene. Nå gleder vi oss til å komme tilbake til Ørsta og se alle på skolen igjen.

Takk for oss!

-Vetle og Michelle 🙂

Da var det duket for den mest ekstraordinære delen av peruturen og kanskje hele året, nemlig et dypdykk inn i verdens største regnskog! Reisen startet fra Sør-Amerikas kulturhovedstad Cusco og ved hjelp av en sliten buss passerte vi 4725 høydemeter på vei ned i jungelen. Etter å ha ankommet en av Perus byer med flest ulovlige virksomheter, Boca Colorado, satte vi kursen oppover eleven Madre del Dios. På veien fant vi en strand som ble til et sted for lunsj og bading. Her fikk vi teste de sterke strømmene elven har under regntiden. Etter dette fant vi et område til campen lenger oppover elven. Telt ble satt opp og mengder med myggmiddel ble påført. Den samme kvelden arrangerte guidene en kveldstur inn en gjengrodd sti. Her så vi flere nye og kjente innsekter.

 

148 myggstikk senere våknet alle til en typisk peruansk frokost med syltetøy på luft. Til vår store glede ble det også servert lekre pannekaker. Etter frokost var planen et ordentlig dypdykk inn i jungelen, på områder hvor selv ikke guidene hadde vært. Menn (og kvinner) med macheter kuttet vei for resten av gjengen inn i ukjente områder. Vi trasket gjennom det nye landskapet og så nok en gang nye arter av alle slag. Etter å ha balansert og klatret oss forbi sumpområder, der de fleste ble litt våte, møtte vi på litt større utfordringer. Plutselig var en sump som rakte en til kneet ingenting sammenliknet med det dype vannet vi skulle over. Det var bare å kaste seg ut og svømme over. Noen var til og med så smarte å sparke av seg gummistøvlene i vannet for å svømme bedre. Hva er vel smartere enn å stå midt i jungelen med èn sko? Etter å ha returnert til campen for lunsj var dagen langt ifra over. Nå var tiden inne for flåtebygging. En rask båttur til andre siden av elven og arbeidet var i gang. Etter å ha kuttet ned trær (med veldig lav tetthet som vokser opp fort igjen) ble trestammene banket sammen med en jernstang slik at de hang sammen. Årer ble laget og flere timer med arbeid og myggstikk senere hadde vi 3 stk flåter klare for seiling neste dag.

Denne natten var helt fantastisk. Litt etter midnatt begynte Amazonas sin beskjedne regngud å lette på trykket. De åpne teltene var enkelt bytte for det øsende regnet og flere søkte tilflukt i huset beregnet for måltider. Dette var av flott peruansk stander slik at luftingen i taket var topp. Som du kanskje har skjønt var det mer enn bare luft som kom inn her. Etter noen minutters søvn var det opp for å overvinne Madre del Dios. Vi hoppet ombord på stødige flåter og drev ikke mange minuttene før første flåte satt fast i drivved. Denne turen nedover elven var for mange et av høydepunktene på turen og omsider ankom vi igjen Boca Colorado der vi skulle overnatte på et luksushostel. Dette 5 stjerners hostellet hadde masse varmtvann, ingen mus på rommet, ingen termitter i sengene, rent sengetøy, aircondition, rene toaletter og ingen bæsj på gulvet. Vi storkoste oss!! Samme kveld var det duket for Peru - Norge på den lokale kunstgressbanen. Etter en tøff, og ikke minst svett, fotballkamp sto vikingene fra nord igjen som seiersherrer og kunne feire i form av cola som premie.

Etter en faktisk nesten tilnærmet myggfri natt var det duket for hjemreise. Den samme koselige bussen sto på menyen og på vei opp de høye peruanske fjellene slo vi leir for natten. Neste dag ble det en del forsinkelser oppover fjellet. Først pga jordskred og deretter nattens snøfall på toppen. I den stillestående trafikken var det flere begeistrende peruanere å se da selv politiet stilte seg opp til photoshoot i det hvite landskapet. Til slutt kom vi oss tilbake til Cusco der myggstikk, solbrenthet og helt fantastiske opplevelser kunne fordøyes.

Børt og Sebastian

Hei alle sammen!

Lenge siden det har vært noe lyd fra lamaene nå, men ikke så rart når vi nå befinner oss i lamaenes hjemland, nemlig PERU!

Morgenen 4. Januar møtte de 15 reiseklare backpackerne opp på Gardemoen, klar for nye eventyr (og ikke minst møte luringen Sebastian som ale hadde tjuvstartet Peruturen uten oss). Med store forventninger for årets studietur, satte vi oss på fly til Peru, med mellomlanding i Amsterdam. Etter litt over 14 timer på fly landet vi endelig i Perus hovedstad, Lima. Her ble vi møtt av en helt ny kultur rett utenfor bussrutene. Med 6-timers tidsforskjell var det alt kveld da vi ankom hostellet vi skulle bo på de neste to nettene, i området av Lima som heter Miraflores. Området kan nok beskrives litt som Oslo vest, med pene og ryddige gater, og bygninger som er langt over vanlig peruansk standard. Heldigvis et ganske så trygt for oss «gringos» (hvite) å bo i. Med en lang reise bak oss, og en enda lengre foran oss var det ikke stort annet å gjøre enn å hoppe til sengs og sove ut.

Dagen etter var duket av for det som etter hvert har vist seg å være standard peruansk frokost, særlig for oss backpackere. Her får vi servert et slags rundstykke (om man kan kalle det så mye som det), som for det meste består av luft, og atter luft, som kalles pan. Med enten litt smør eller syltetøy på, går det det ned. Te og kaffe er det også å få, eller varmtvann med kaffeekstrakt i det minste da. Men her skal vi ikke klage dere, for både mango, avokado og alt annen frukt vi har smakt på er 1000 ganger bedre enn hjemme i Norge.

Etter en «solid» frokost måtte vi guiden vår, Ivan, som skulle ta oss med på SURFING! (Ikke bare ekstremsport som driver med slikt nei). Miraflores ligger med panoramautsikt langs kysten, og med pålandsvind blir det supre bølger. Svært få av oss hadde prøvd det før, men med supre forhold og flinke instruktører var det null stress. Det virket som alle storkoste seg, selv om noen fikk litt kråkeboller på beina og solbrente nakker. Det spørs om Bertine ikke har en fremtid nede ved stranden i Miraflores. Surfegutta kranglet hele tiden om å få henne, og ropte «We want her» om jenta i den røde våtdrakten.

Senere på dagen var det klart for en guidet tur inn til selve gamlebyen av Lima. Her fikk vi prøve oss på lokal kollektivtransport, noe som var veldig gøy å få oppleve midt i rushtiden. Etter å ha surret rundt i Limas gater et par timer ble det middag med guiden, hvor gutta fikk ønskene sine oppfylt med «kylling elr no digg» til middag.

Neste dag kunne de som ville dra å surfe på morgenen igjen, mens andre tok seg tid til litt mer sightseeing i nærområdene. Solkrem med styrke 60-70 fikk vi også skaffet oss, da høydene vi skal befinne oss på fremover på turen gjør at vi må ta ekstra godt vare på huden. Videre samme dag var det nemlig klart for maratonbussturen vi alle hadde gruet oss noe til, nemlig den 24 timer lange bussturen fra Lima til Cusco, inkaenes hellige hovedstad. Det som derimot møtte oss var en utrolig fin buss med digge seter og ikke så alt for dårlig filmer på skjermen (eller, ikke helt Eirik’s smak da). På turen ut fra Lima fikk vi se hvor splittet klimaet i Peru er, med ørkenfylte områder så langt øyet kunne se. Timene på bussen ble fylt med alt fra podcaster, soving (lite på mage dessverre), litt nostalgi med Nintendo spilling og ellers alt mulig rart. Når vi ved 3-tiden neste dag heldigvis kunne skimte Cusco i det fjerne tror jeg at vi alle var lettet for at det er en liten stund til vi skal sitte så lenge på buss igjen.

Ettermiddagen ble brukt til å gjøre seg litt mer kjent i nærområdene av hostellet vi skulle bo på, VIP House Garden, men siden det var søndag var mye stengt. Heldigvis for oss hadde vi en ekstra dag til i Cusco før vi skulle starte vår Salkantaytrekking mot Machu Picchu, som er den litt mindre turistifiserte veien å gå enn den originale inca-trekkingen. Dette ga oss litt ekstra tid til å venne oss til høyden, da Cusco ligger på 3400 meter over havet. Den ekstra dagen ble også brukt på diverse marked, til å prute og kjøpe alt fra poncho, hårbånd, Peru-gensere og mye snacks for turen vi hadde i vente. Og spente som vi var pakket vi alle baggene og gjorde oss klare for tidenes hikingtrip.

Trekking – Dag 1

Så var dagen endelig kommet. Tirsdag 9. Januar satte vi oss på en minibuss kl 06:00 mot nye høyder. Fra Cusco kjørte vi ca i 3 timer til Soraypampa på 3900 m.o.h. På veien fikk vi derimot en hyggelig overraskelse, da vi ikke fant do på stoppestedet vårt i Mollepata på veien. Dette tok en lokal dame i egne hender, og tok oss med til sitt eget hjem. I en liten peruansk bakgård fikk vi alle gått på do, og se hvordan en vanlig peruansk familie faktisk lever. Ganske så store kontraster til hvordan vi vanligvis lever. Da vi senere ankom Soraypampa var det klart for en liten tur opp til en innsjø som lå like ved, som het Humantay Lake. Dette skulle derimot vise seg å være tøffere enn mange kanskje hadde regnet med. Med svært bratt stigning opp mot 4300 m.o.h., var det flere som merket det både i pusten og i hodet. Ikke den mildeste starten på turen kanskje, men utsikten over det knallblå vannet som ventet oss på toppen var helt klart verdt det. De fleste av oss fikk også et helt nytt møte med naturlig medisin, nemlig coca-blader for høydesyke. Og for å være ærlig folkens, det smaker dritt! Men må man, så må man kan man derimot tenke, og håpe på at litt placebo eller andre faktiske naturlige virkestoffer faktisk hjalp oss mer enn vi kanskje trodde på selv.

Da vi kom ned fra innsjøen var ikke klokken særlig mer enn 14, og vi fikk servert litt lunch før vi hadde fri resten av dagen. Med litt skiftende vær og form på alle, ble tiden brukt på å sole seg, sitte i teltene å snakke eller sove. Senere var det klart for det som ble en god gjenganger gjennom hele turen, nemlig tea-time. Dette er en liten snacktime, med alt fra te, kaffe, kakao, popcorn og kjeks. Veldig digg forrett en time eller to før skikkelig peruansk mat til middag. Både lunchene og middagene våre bestod av en suppe først, for så en haug med grønnsaker, enten med noe fancy ris eller annet liknende til og litt kjøtt. Veldig godt, og tror de aller fleste er enige i det. Videre var det klart for en tidlig kveld for å gjøre seg klar for den lengste etappen på trekninga dagen etterpå.

 

Trekking – dag 2

Onsdagen våknet vi opp til pannekaker til frokost, ved siden av de standard luftbollene våre. Stoooor lykke i hverdagen, særlig før dagens 22km lange etappe, der 600 høydemeter skulle bestiges, og 1700 skulle nedstiges etterpå. Været startet ganske så bra for oss, og med sol storkoste de aller fleste av oss seg de første timene av turen. Flere fikk derimot føle litt mer på høyden når vi hadde passert 4300 m.o.h., men uten noe klaging eller syting. Eirik hadde også med litt «norsk drogas» til oss før de siste høydemetrene skulle bestiges, nemlig god gammeldags Freia melkesjokolade. Lite som skal til for å gjøre en gjeng på tur så lykkelige. Så med litt ekstra krefter satte vi alle i vei de siste meterne opp mot Salkantaypasset, ved foten av det 6271 meter høye fjellet. «Salkantay» betyr «wild mountian», noe vi fikk merke på vei den siste biten oppover, da 3 is-/snøskred gikk av på under 30 min. Utrolig å se hvor mye krefter det er i naturen, og hvor mye respekt man skal vise.

Men så over til høydepunktet! (Bokstaveligtalt turens høyeste punkt) Ut av tåken på toppen dukket et blått skilt som kunne fortelle oss at vi var på «Abra Salkantay» (foten av fjellet), på hele 4630 meter over havet! (Litt mer ekstremt enn det meste ekstremsport har holdt på med i år.) Alle kom seg opp til toppen, og smil og glede spredde seg raskt da vi var ferdige med å klatre høydemeter for en stund på turen. Etter å ha ofret tre coca-blader til fjellene, gudene, dyra, de viktigste matkildene, var det på tide å gå nedover. Her ble vi møtt med en god del regn, noe som vi i Sør-Amerika er blitt ganske så vant til. Med et lite lunchsstop på vei ned, bevegde vi oss etterhvert inn i jungelen, hvor det både var kolibrier, et utrolig planteliv og noen lyder vi kanskje ikke helt vil vite hva var. Da vi endelig var nede på 2900 m.o.h., kom vi fram til dagens soveplass, Camp Florentino i Chaullay. Her fikk vi sove i telt under tak, noe vi var ganske så takknemlig for da regnskogen begynte å leve opp til navnet sitt utover kvelden. Med slitne kropper var det digg å få mat og raskt kunne gå i seng.

"lever livet i baris"

Søte Johanna

Trekking – dag 3

Neste dag ventet heldigvis en litt kortere etappe foran oss. Opprinnelig ville guiden vår, Oscar, at vi skulle gå langs bilveien, men Eirik fikk overtalt han til at vi fikk gå på en utrolig jungelsti på motsatt side av elven. Og fy så glad vi alle var for at dette ble utfallet! Her ventet masse kule planter, smale overganger med bratte sider ned og kule bruer. På veien passerte vi også en del små «gårder», der noen av oss blant annet spilte litt volleyball med en lokal liten jente. Veldig gøy! De 3 siste kilometerne ble vi kjørt med buss fram til lunchstedet i Collpampa, hvor det igjen var suppe etterfulgt av litt digg donkey og tilbehør. Andre tok seg en litta powernap i hengekøyene som befant seg der etterpå (kremt, Marte, kremt). Etter dette ventet en liten busstur videre til der vi skulle bo for natten, nemlig Santa Teresa. Etter bare 5 timer gange denne dagen, var det god tid til mye annet, slik at hele klassen bestemte seg for å dra til de naturlige varme kildene (hot springs) som lå like ved. Her fikk muskler slappet av i varmt og deilig vann. En fargerik papegøye fikk vi også se, noe som var veldig eksotisk til tross for at den visstnok var tam.

Trekking – dag 4

Med ganske mange kilometer i beina på få dager, startet fjerde etappe av turen heldigvis med en biltur fram til Hidroeléctica, der vi slapp å gå 3 timer langs en gjørmete bilvei. Herfra gikk stien langs jernbanespor innover i jungelen, mot turistbyen ved Machu Picchu som heter Aguas Calientes. Jeg tror jeg trygt kan si at det var flere enn bare meg som følte litt ekstra på backpacker følelsen av å vandre langs jernbaneskinnene, og se et tog passere deg i ny og ne. Litt sånn «Lady og Landstrykeren». Etter ca. 3 timers gange kom vi vel frem til Aguas Calientes, hvor sola skinte og restaurantene med én gang sloss om å få oss til sine serveringssteder. Her tok vi inn på hostellet «Salkantay», som i sammenlikning med tre dager i telt nesten ble som et luksushotell. Med mye av dagen fri fikk folk gjøre slik de selv ville, som massasje, sightseeing og mer soving. Det fleste som stod i hodet på oss før vi la oss den siste kvelden var vel at nå er vi her, og i morgen skjer det.

En liten hilsen til deg Edvard Schwabe

Trekking – dag 5

«Den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves» er et ordtak som godt kan beskrive trekkingens siste dag. Ved 6-tiden spratt alle opp, og begynte den bratte stigningen opp mot selve premien av turen, nemlig Machu Picchu! Og vi kunne vel nesten ikke vært mer heldige enn vi var. Når vi kom opp mot ruinene lettet alt som var av tåke, og vi ble stående å måpe til den utrolige utsikten. Tenk at noe så majestetisk og flott befinner seg så langt og fjernt inne i dyp peruansk jungel. Det er ikke så lett å forstå. Morsomt var det også med lamaer som vandret fritt rundt på området, og tok det de ville ha av turistenes mat (eller Michelle sin banan). Med litt guidet omvisning av Oscar fikk vi litt påfyll om hva de forskjellige byggene hadde vært brukt til, og se på den utrolige byggeteknikken som inkaene hadde. Etter dette var det full bilde-bonanza, hvor det ble gjort mye rart for å få et minne for livet lagret på telefonen. Men er man først på Machu Picchu må det være lov!
Glade og fornøyde vandret vi ned fra området etter 4 timer der oppe, hvor flere uten å ha merket det hadde blitt både solbrente og kanskje drukket litt lite. Derfor var det godt med skikkelig mat når vi kom ned, og et par timer til å slappe av eller sose rundt på markedet før det var klart for turen tilbake til Cusco. En opplevelse fylt av mestringsfølelse og glede jeg tror vi sent vil glemme.

Årets dab 2018

The standard "Martepose"

     

Det å blogge med peruansk nett er derimot lettere sagt enn gjort, så flere bilder og videoer får vi ta siden. På gjensyn, gringos 🙂

Marte <3

 

Det nærmer seg den store reisen vår til Peru. Denne lille uka har vi  klatret, lekt rumpeldunk og forberedt oss ytterligere på turen som kommer rett over nyttår.

som forberedelse til Peruturen løftet vi hverandre i "circle of love" i timen i dag. I toppen: Gjermund

Samtidig har vi så mye å se tilbake på. Alle opplevelsene vi har hatt sammen. Bildene som umiddelbart kan ta oss tilbake. De er eviggjort, og jeg håper at dere i fremtiden tar frem bildene og lar minnene komme som en film. Jeg vil si at vi kjenner hverandre på en annen måte enn menneskene vi har truffet tidligere i livet. Vi bor sammen, vi sover tett i telt i 30 m/s og pøseregn, vi opplever og utforsker og vi drar hverandre ut på nye eventyr.

Lidaveten

Kjerringa

Bålkos på fjellhylla og den gamle sæteren: Ytste skotet

Mer bål!

For meg har dette året vært nytt og spennende. Klassen jeg har truffet på har bydd på seg selv, vært ekte og lekne. Jeg kan ikke gjøre annet enn å takke for positiviteten og vennskapene jeg også i år har fått med dere.

Jonas og Torgeir i "Kjenndalen" i enden av Lovatnet

Johanna som klatremus på via ferrata i Loen

 

 

Sebastian som smidig snegle under eksimorulleøving

Ja for et halvår vi har hatt!

Så her er mitt lille råd til dere fra meg. Jeg håper dere sperrer opp øynene når dere kommer til Peru. Bruk alle sanser. Stopp opp og forsøk å ta bilde uten kamera med øynene deres. Skriv dagbok. Registrer hvilken nyanse grønn det er i jungelen og test all peruansk godteri.

Vi sees snart igjen på Gardermoen.

Takk for i år!

Deres assistent, Astrid

 

Hei Bloggen!

Denne uken har vi i Sør-Amerika klassen stått hardt i med forberedelser til Peru-turen som nærmer seg med stormende skritt. Alt fra pakkelister til Inkafolket, tilstander i Amazonas og utallige, endeløse hefter med info. Men, slikt må til. Bra tur blir det, det har Eirik absolutt overbevist oss om.

I tillegg, har det denne uken blitt lagt mye arbeid og innsats i forberedelser til Juleballet. Pynting, shining, rydding og fiksing måtte til for at kvelden skulle gå ordentlig. Sør-Amerika hadde også eget innslag som måtte stilles i stand. Det ble en live fremføring av det kjente underverket, Pocahontas Dub.  Hovedrollene ble spilt av Vetle som en nydelig Pocahontas og Jonas som soldaten Petter. Resten av klassen var inne som statist-roller og sceneobjekter, blant annet som trær, dyr, en pinne og solen. (Takk Sigurd)

Ettersom uken ble ganske stillesittende og daff, var det mange som dro avgårde på toppturer eller liknende, for å utnytte finværet og det ferske pudderet.

Sebastian i farten

Da selve ballkvelden kom var nervene høyspent. Likevel var vi veldig spente for hva som ventet oss etter så mye arbeid. Alle møtte fullpyntet og fine. Kjekke gutter og nydelige jenter. Etter hva som føltes som en uendelighet med bildetakning trådte vi i samlet flokk inn i matsalen for en flott julemiddag som kjøkkenet hadde stilt i stand. Etter flotte taler, spontane utrop og andre tilsvarende festlige begivenheter var det klart for kveldens høydepunkt. Juleballet ble åpnet med diverse elevinnslag. Blant dem var det korte, animerte videoer, allsang, filmfremvisninger og et noe surt men herlig engasjert kor. Jørn stilte i stand både band og dans som skapte masse god stemning. Kvelden varte til langt på natt med god musikk, godt folk og masse varierende dans.

Søndagen ble brukt vel til rydding, hvile og avsløring av hvem som hadde vært hvem sin nissevenn.

Takk for et herlig juleball!

Kine & Jonas

Heisann! Denne uka har vi vært i svømmehallen i Volda. Der har vi fortsatt å øve på eskimorulle og andre kajakkteknikker. Så og si alle i klassen mestret eskimorulle, både med og uten dykkemaske. Etter at eskimorullen satt hos de fleste øvde vi videre på høyt og lavt støttetak for å ha bedre kontroll og teknikk når vi sitter i kajakken.

På slutten av både tirsdagen og onsdagen fikk de som ville muligheten til å hoppe fra 3-meteren med kajakk. For noen endte det med mageplask og kantring av kajakken, mens andre klarte å lande riktig vei.

På mandag hadde vi husvask før vi fikk den første smakebiten på Peru-turen vår. Eirik ga oss et lite overblikk over opplegget, før vi fortsatte å lese mer om Peru på torsdag.

Fredag gikk som vanlig til valgfag der folk hadde alt fra skating til massasje og matlaging. På kvelden hadde vi siste økt med spanskundervisning for å kunne klare å kommunisere med lokalbefolkningen når vi kommer til Peru.

På lørdag hadde vi juleverksted som seminar. Vi kunne velge alt fra å lage julekort og julepynt, bake pepperkaker og andre julegodterier til å lage julequiz som vi gjennomførte i peisestua på kvelden.

Når søndagen kom utnyttet vi fridagen i den flotte snøen som har lagt seg her i Ørsta de siste dagene. Noen dro til Stryn for å stå i bakken der, mens resten var igjen på skolen og koste seg i akebakken og jacuzzien. Noen i ekstremsportklassen dro også for å surfe.

 

 

          

Mandagen startet som vanlig med valgfag. Etter lunsj klargjorde vi skolens elvekajakker for en tur i bassenget på onsdagen. På tirsdagen var det endelig tid for topptur! Dagens meny var det store Melshornet som skyggelegger store deler av Ørsta by. Det var kun halvparten som hadde randonneutstyr i orden så resten gikk på fjellski. Derfor var det omlag halvparten som kom til toppen i strålende sol, mens resten grillet.

På onsdag var det tid for eskimorulle i bassenget i Volda. Her fikk vi virkelig kjenne hvor viktig teknikk er sammenliknet med styrke. Stor mestringsfølelse å få til for de som klarte dette.

 

På torsdag hadde vi skredlære før lunsj før noen av oss stakk avgårde på nok en tur til Melshornet etter lunsj. Igjen, strålende sol!

Fredagen var som vanlig fylt med valgfag før kinaklassen hadde en strålende elevkveld på lørdag. Planene om en flott søndagstur på ski ble lagt i grus av det øsende regnet som skylte ned. Dermed ble det nok av andre gymsalaktiviteter!

Hei og hopp alle mann!

Enda en uke har flydd avgårde, og vi nærmer oss med stormskritt desember og julefri. Men enn så lenge koser vi oss masse med snø i Ørsta, til både aking, skilek og en tyvstart på randoeesesongen. Og med snø kommer også skredfare, noe vi har gått litt dypere inn på denne uka.Mandag startet som vanlig med litt valgfag, etterfulgt av innføring i skredlære for klassen. Vi fikk alle utdelt skredsøkere, spader og søkestenger og litt innføring i bruken av det. Dette var for å forbrede oss på denne ukens program, som våre flotte lærerstudenter Stina og Sol hadde planlagt for oss.

På tirsdag var det så klart for å prøve ut litt skredlære i praksis. Vi reiste mann med skolens fjellskiutstyr inn til Store Standal for å få testet oss litt, med det fineste været som har vært her på Sunnmøre på en stund. Noen var så heldige å få smørefrie ski, mens andre måtte knote med litt bakglatte ski og bindinger som hoppet av. Designet derimot var tidenes 80-tallslook, og pimpet humøret til alle og enhver. Før det var tid for lunch lagde vi en snøsofa stor nok til alle, og klassens bålekspert Johanna mekka som vanlig et supert bål.

Klassen ble videre delt i tre, der alle gruppene fikk samme oppgave om å finne en nedgravd skredsøker, og få testet ut søkestenger. Noen fikk seg også en ganske så fin utsikt over dalen etter å ha blitt dratt opp på en kanus for å øve av Eirik. Før vi dro hjem rakk vi også å lage til en god middag på bål, med både meksikansk gryte og bollepinnebrød med kanel og sukker på menyen. For de ivrigste i klassen var det også gratis skikveld på Ørsta skisenter. Så med frosne tær etter en lang dag i skisko dro de videre og fikk seg noen flotte turer i et nok så fullstappet alpinsenter, men med heftig pudderføre 😉

Onsdagen ble også brukt til litt praktisk skredlære i Store Standal, kombinert med litt skileik. Her ble det mange morsomme bilder, og en god del latter. Michelle som nok var flest ganger i bakken i løpet av dagen var også den med det bredeste smilet og klar for en ny tur når vi omsider var ferdig med dagen.

Med litt ulike grupper gjennom de to dagene i Standal ble torsdagen viet til felles skredteori for alle, der vi fikk både se filmer og teste litt ut med turplanlegging på 3D-fjell av plast. Her fikk vi virkelig prøvd ut kunnskapen vi hadde lært oss gjennom uka for å finne de beste turene vi kunne gå, noe som kommer til å bli nyttig i tiden fremover.

På fredag var det igjen tid for valgfag, med alt fra massasje, skating, pilates og asiatisk matlaging. Senere på kvelden var vi så heldige å få besøk av lærerstudenten Silje igjen, som stod for artig spanskundervisning og et lite salsakurs.

Lørdag var det så klart for swing-seminar for hele skolen. Så godt som alle stilte opp, og det ble fire aktive timer med mye dans og latter. For mange en veldig positiv overraskelse at dans kunne være så gøy, selv om du ikke er så alt for god. Kvelden bestod så av animasjonsklassen sin elevkveld, hvor temaet for utkledningen var Japan. Her ble det alt fra japanske skolejenter, til nintendo figurer og japanske turister.

Over til søndag hadde den nitriste og mørke værmeldingen som hadde vært spådd tidligere i uken snudd, til lykke for mange. Assistentene hadde alt planlagt mega ping-pong som backup for regnværet inne, mens andre fikk seg en fin tur til gapahuken med aking. Det var også en gjeng som fikk testet ut topptur med randoneeutstyr med en liten topptur til Melshornet. Resten av kvelden ble brukt til pepperkakebaking i matsalen, med koselig stemning og julemusikk.

Helt til slutt legger vi til en video som Vetle laget, av bilder og klipp fra skiturene på tirsdag og onsdag.

  • Marte og Michelle